Hvordan fiske Øyepål? – Art nummer 30 / 52

Bli med Ole-Håkon å fiske Øyepål! Hæ? «Øyepål?»

Søndag 30. oktober hadde jeg meldt meg på tur med Ski havfiskeklubb. Det hadde jeg også gjort 2 uker før, men etter å ha tråkket over i en bekk under elektrofiske dagen før (!), ble det ingen tur, men heller mye sitting hjemme. Denne gangen gikk det imidlertid bedre.

Vel fremme i Drøbakvar det ikke akkurat strøkent vær, med en god del vind fra sør og lett regn. Værmeldingen tilsa imidlertid radikal bedring utover dagen, så det gjorde ikke så mye.

Knerten full av fiskere på vei ut på fjorden

(foto: Ole-Håkon Heier).

Mitt mål for dagen var øyepål. De hadde vi fått flere av året før på tur på samme tid, og også av ganske brukbar størrelse. Andreas var plassert på min høyre side i båten, så da var gærningene samlet. De øvrige fiskerne var nok mest fokusert på hvitting og sei og større fisk. Øyepål er nemlig ikke akkurat noen stor fisk. Jeg rigget derfor opp med små kroker med reke på kroken. Som dagens andre prioritet, dog med dårligere odds for fangst, hadde jeg kloskate. Nederst hadde jeg derfor en glidende krok som var tiltenkt å ligge på bunnen, agnet med sildehode.

Andreas rigger opp

(foto: Ole-Håkon Heier).

Den store utfordringen med å fiske på bunnen i Drøbaksundet på mudderbunn er at det finnes store mengder slimål der. Dette ufyselige kreaturet fungerer som naturens opprydningsvesen på bunnen, og spiser raskt opp alt som ligner fisk, reker, kjøtt eller lignende. På tross av at denne skapningen tilhører kjeveløse fisker, er den ingen ekte fisk. Uansett, i løpet av de første timene opplevde jeg at bunnkroken var fullstendig tom for agn hver gang jeg dro opp, kun erstattet med slimålslim. Og på et av opptrekkene ble det også med en slik skummel sak.

Slimål

(foto: Ole-Håkon Heier).

Bettet var ordentlig dårlig. De andre fikk en og annen hvitting og sei, men disse sto 30 – 50 meter over bunnen. Nede ved bunnen hadde vel ikke jeg og Andreas mer en 3 napp eller så i løpet av de første to timene. Så begynte jeg å agne med en cocktail av sild/reke, og fisken bet bedre. Om det var agnjusteringen eller bare det at vi kom inn i en stim som hjalp, vet jeg ikke, men brått kroket jeg en fisk.

Og så glad blir en artsjeger når han etter 2 timer og 45 minutter endelig får den arten han er ute etter, selv om den er liten:

Øyepål 137g-24cm 30-10-11

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Nå er faktisk en øyepål på 137 gram ingen dårlig fisk, skal sies.

Med dette fikk vi fart på sakene, og i løpet av den neste timen landet vi ytterligere 6 øyepål, dog ingen større enn min første.

Etter 4 timers fiske hadde jeg imidlertid et pussig napp av en fisk som kjentes større ut. Jeg ventet litt før jeg satte tilslag og fisken satt. Det kjentes rart ut. Mye motstand i vannet og veldig lite bevegelser. ”Tror jammen det er en kloskate”, sa jeg til Andreas – et utsagn jeg nesten ikke riktig trodde på selv. Men jammen om ikke en flat sak åpenbarte seg i vannoverflaten etter at hundre meter med snøre var tatt inn. Kloskate!

Men…kroken satt gjennom nesa på oversiden av fisken. Og dermed gjelder ikke fisken som tellende art blant artsjegere – da skal kroken sitte i munnen. Så dermed ble en stykk veldig skuffet fisker – omsider med kloskate i hendene – omringet av ivrige medfiskere som ville kikke, og avfotografert med lite smil å spore på leppene. Bittert!!!!

Skuffet fisker med kloskate 880g

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Kloskate 880

(foto: Andreas Næristorp/Ole-Håkon Heier).

Deretter ble det i grunn ikke mye mer fisk, men i det minste pent vær.

Pent vær på Drøbaksundet

(foto: Ole-Håkon Heier).

Og dagen kunne fangstmessig oppsummeres slik:

Et fint knippe øyepål

(foto: Ole-Håkon Heier).

Selv om det var vanskelig å la være å tenke på at det kunne ha gått vanvittig mye bedre om ikke kloskata hadde vært så opptatt av å gjøre det mora di sier til deg at du ikke skal gjøre: Ikke lek med maten!

Senere fiske av arten:

Neste tur med Ski havfiskeklubb var 5. februar 2012. Det var en dag hvor jeg på forhånd drømte om kolmule, men den ble det kun tatt en av, og jeg var ikke den heldige. Øyepål ble det imidlertid et par av, dog ikke større enn de jeg hadde fått på oktoberturen. Dagens beste veide 103 gram.

Om øyepål

Øyepål er en av de nyere artene jeg har på artslista mi. Første gang jeg fikk den var egentlig et helt ulogisk sted i fht. vanlig oppholdssted for denne arten. Den påtreffes som regel på dyp større enn 40-50 meter, og gjerne fra 100 meters dyp og nedover til 300 meter. Jeg fikk de imidlertid under heklefiske fra ei kai i Namsos på 10-15 meters dyp i 2009. Og deretter har jeg fått øyepål mange ganger – på en tur på isen i Sandebukta i Vestfold på cirka 40 meters dyp, men mest under fiske i Drøbaksundet i Oslofjorden på dyp rundt 100 meter.

Den liker seg best over mudderbunn, der den kan finnes i store stimer. Dens nærmeste slektninger i torskefiskfamilien er skjeggtorsk og sypike (alle tre er i slekten Trisopterus), som også er de artene den lettest kan forveksles med. Hvis du lurer på hvordan du kan skille disse artene fra hverandre, se art 20 – Sypike.

Øyepål 155g-26cm

(foto: Ole-Håkon Heier).

Skal du fange en øyepål er derfor det beste tipset å fiske på 50 – 150 meters dyp over mudderbunn med ei hekle med ganske små kroker agnet med små fiskebiter eller rekebiter. Øyepålen er vanligvis 50 – 150 gram stor (eller liten…), og napper erfaringsmessig noe mer forsiktig enn sypika. Norgesrekorden er fra 1979 og er på 290 gram. En øyepål over 180 gram er imidlertid å vurdere som et ordentlig stort eksemplar av arten.

Det tas en del øyepål under yrkesfiske, men den brukes stort sett til produksjon av fiskeolje eller fiskemel. Den er fullstendig spiselig, men sjelden veldig aktuell som matfisk grunnet den beskjedne størrelsen. Men for all del, det er bare å spise – den smaker omtrent som småhvitting.

Du kan lese mer om øyepål her: Fiskipedia

Ukens apropos

Slimål – naturens renovatører.

Fisker man på mudderbunn i sjøen med fisk som agn med ikke altfor store kroker er det som regel bare et tidsspørsmål før man ender opp med en slimål i båten. For den som har sett King Kong fra 2005 minner den om en mindre utgave av de monstrene som hovedpersonene treffer på nede i en canyon et stykke ut i filmen, og da er man glad for at den ekte slimålen man får langs vår kyst er mye mindre….

Vanligvis er de fra 20-40 cm lange, og de er rosa og med tentakler på hodet. Til å mangle kjever blir man imponert av det ganske så kraftige munnpartiet. Jeg har unngått å stikke fingeren for nærme munnen, men kan tenke meg at det kan være temmelig ubehagelig å komme for nære på…

Slimål med kjeften fra helvete 15g 

(foto: Ole-Håkon Heier).

De kan finnes tett i tett på mudderbunn på dyp under 30-40 meter, der de graver seg ned og ligger gjemt i små hauger i mudderet. Der venter de på at det skal ramle ned døde fisk og åtsler i nærheten, men de spiser også børstemark, snegler, krepsdyr, muslinger og blekksprut. Når det kommer en død eller halvdød fisk på bunnen, river de seg inn i denne gjennom en eller annen kroppsåpning, og spiser byttet innenfra. Det er litt av en måte å spise på, men de fungerer i praksis som naturens renovasjonsvesen på bløtbunn, og har dermed en viktig rolle i økosystemet.

Navnet slimål har de fra sin enorme evne til å produsere slim. Det sies at en slimål alene kan omdanne en tilitersbøtte med vann til slim. Noen ganger, når jeg har fisket på bløtbunn med fiskeagn (og da ikke etter slimål), har jeg endt med å hale opp en stor klump med slim med en slimål inni. Og det er ganske vanlig at jeg finner slim på kroken når jeg har fisket med fiskeagn på bløtbunn.

Slimål x 2 inkludert masse slim

(foto: Ole-Håkon Heier).

De skal for øvrig være ganske gode å spise, men der må jeg innrømme at jeg har nådd min grense for hva jeg ønsker å tilberede…

Til slutt må det nevnes at det noteres norgesrekorder i sportsfiske både for slimål og niøyer, men at dette strengt tatt ikke er helt riktig, da disse vanskelig kan sies å være ekte fisker. Les bare denne saken på fiskipedia.no: http://www.fiskipedia.no/Kunngj/rundmunn.html

For min del har jeg ikke arten på lista mi over fiskearter.

Siden sist

Denne siste uka (4.-10. mars) ble det mer lakefiske fra land, dog kun en tur – før været slo seg litt vrangt. I hodet mitt er jeg ferdig med isfiskesesongen alt, og godt i gang med meitefiskesesongen, og du verden som jeg gleder meg over et hvert vårtegn og at solen kommer mer og mer! Nåvel, sola er ikke akkurat påtrengende under lakefiske, men det er i alle fall fiske med stang i åpent vann…

Per 10. mars har jeg dermed vært på 21 turer i saltvann og 19 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste art ut er en figur med lang underleppe