Hvordan fiske Sandkutling

Ole-Håkon Heier drar til Hvaler for å jakte på små arter som veier fra 1-70 gram. Størst er ikke alltid best!

Etter den forblåste turen 30. august (som ikke akkurat var noen suksess), var det tid for min søsters bryllup. Og deretter ble det alvorlig med regn. Såpass voldsomt at jeg ikke gadd å tenke på å fiske en gang.

Når regnet omsider ga seg tok jeg imidlertid en avspaseringsdag fra jobben sammen med Leif for å teste kystmeitemulighetene på Hvaler.

Den 9. september var solrik, og med ganske begrenset med vind. Vi hadde på forhånd plukket ut 4-5 plasser som virket interessante, og begynte i det små i Skjærhalden ytterst på Hvaler. Skjærhalden er kommunesenteret på Hvaler, og en idyllisk plass. Idylliske plasser er gjerne det samme som trange plasser, og idylliske (og trange) plasser skal gjerne folk reise til for å kose seg. Dermed blir det selvfølgelig trangt…

Så hvordan løser man det når det ikke er plass til alle de besøkendes biler? Jo, man setter opp parkeringsautomater og håper det hjelper. Det hjalp i alle fall på mengden mynt i lommebøkene våre.

Et av de vanligste skiltene på Hvaler

Foto: Ole-Håkon Heier

Nå skal det sies at det har blitt anlagt mange nye parkeringsplasser i Skjærhalden i løpet av de siste årene, så de har i det minste tatt aktivt tak i parkeringsproblemet.

Et annet moment som var verre å få gjort noe med, var at alt vannet som kom i Glomma hadde omgjort sjøvannet i Hvaler til å bli en forlengelse av Glomma med tilhørende vannfarge og siktedyp.
Ergo; ikke helt optimale forhold for kikkfiske etter mikroarter, som vi hadde tenkt å begynne dagen med.

Ser man nøye etter ser man en kutling på bunnen der nede.

Foto: Ole-Håkon Heier

Men kutlingene sto grunt, og havna var lun, så jeg rigget opp ei lett og kort stang med 18-krok og rekefragment og lirket agnet ned mellom båtene.

Småbåthavna på Skjærhalden

Foto: Ole-Håkon Heier

Som vanlig kikket folk rart på oss der vi sto og fisket helt inne i hjørnet av havna, og speidet ned i det brune vannet. Men det er sånt en mikromeiter må tåle.

Ca. 10 kutlinger stormet til og en av de klarte å sette seg på kroken og bli art nummer 12:

Sandkutling 1.7g 5.9cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Sandkutling. Nettopp den arten det finnes flest av på sandbunnen her innerst i havna. Den synes ikke akkurat godt på poseringsbildet så her kommer et bilde der man faktisk ser fisken…haha.

Sandkutling 1.7g 5.9cm

Jeg fisket videre i håp om å forbedre persen før vi gikk videre i jakten på noe større – nei, det skulle jo ikke så mye til for det – og etter en gjeng sandkutlinger til kunne jeg notere ny pers på 3,2 gram (den gamle var 2,8 gram).

Sandkutling 3.2g 6.6cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Og dermed var årets sandkutlingfiske gjennomført.

Om sandkutling

Det finnes en rekke kutlingarter i Norge, der svartkutlingen er den desidert største av disse. Den kan nå vekter opp mot 60-70 gram, mens resten av kutlingene ikke veier mer enn maksimalt 10 gram. De minste er bare 3-4 cm lange, og veier med det ikke mer enn noen tidels gram. Fiskipedia oppgir 12 arter i Norge.

Kutlingartene er viktige byttefisk for en rekke fiskearter, og også fugler for den saks skyld. For oss mennesker er de neppe særlig aktuelle som verken mat eller agnfisk, selv det siste nok kan utforskes mer. Det er nok artsjegere som har mest glede av å jakte på kutlinger, om de er med i NM mikromeite, jakter på en ny art eller bare vil forsøke seg på ny pers (som meg) eller i beste fall prøve seg på ny norgesrekord. Kutlingfiske supplert med et akvarium for å studere fisken kan imidlertid også være stor moro for barn!

Sandkutlingen er blant de største av kutlingene, når man ser bort fra svartkutlingen. Per i dag er norgesrekorden på 6,9 gram. Det er også kun registrert norgesrekord på 6 av kutlingartene, da de minste er så små at å ta de på krok er svært vanskelig, mens andre er både små og finnes på dypere vann – en vanskelig kombinasjon.

Sandkutlingen er blant de vanligste kutlingene vi har. Det er bare svartkutlingen som definitivt påtreffes flere plasser. Som navnet sier liker sandkutlingen å oppholde seg på sandbunn – fra noen centimeters dyp til flere meter.

Skal man lure en sandkutling på kroken trengs naturlig nok en liten krok, men det kan holde lenge med maggotkrok i størrelse 16. Agnet kan være en millimeterstor bit av en reke, og sandkutlingen er aldri lei å be. Kikkfiske er definitivt den greieste måten å fiske den på, selv om den faktisk napper mer enn godt nok til at det synes på lett utstyr. Kutlingen ligger gjerne på bunnen og venter på en liten godbit, og finnes gjerne flere på ett sted.

Les mer om Sandkutling

Ukens apropos

Kutlingbestemmelse – ganske krevende saker…

For de som liker å fiske litt etter småfisk (som for eksempel kutlinger) fra tid til annen, er det ofte interessant å finne ut hvilken art man har fått. Når det gjelder kutlinger er det som oftest svartkutling og sandkutling det går i, men også tangkutling og bergkutling er ganske vanlige fangster. De øvrige er det derimot lengre mellom. Når fiskene er små og man vet at flere arter er ganske like, bruker man sannsynligvis like mye eller mer tid på bestemme artene med så stor sikkerhet som mulig som å fiske de. Her snakker vi virkelig studering av bitte små fisker og detaljer på disse.

Noen av de norske kutlingene er ganske lette å artsbestemme, slik som svartkutling (stor, kraftig og mørk) og tangkutling (svart flekk på halerota).

De verste å skille er nok sandkutling, mudderkutling og leirkutling. Bergkutlingen ligner også mye på disse, men har som regel langt tydeligere flekker på ryggfinna enn de andre. Jeg sier dermed ikke at bergkutlingen skilles lett fra de andre tre, men den er i alle fall lettere…

Det beste tipset jeg kan gi for å forsøke seg på skille leir-, sand- og mudderkutling er nok å slå opp på www.storfisker.no/kutlinger.htm

Her kan man se på de forskjellige artene og hva som skiller de, men vi snakker da gjerne om detaljer som antall skjell langs sidelinjen osv. Og det er ikke veldig lett når vi snakker om fisk på 5-6 centimeters lengde.

Leirkutlingen skal ha et bittelite mørkt skråbånd på brystfinna, men forskjellen er ikke veldig stor fra sandkutlingen, som noen ganger også kan ha litt mørkere område ved roten av finna slik at det ser ut som en mørk flekk på finna. Å skille mudderkutlingen fra de andre er nok det vanskeligste – her har man etter hva jeg kjenner til gitt opp i forbindelse med NM mikromeite (se neste artsartikkel), og har ikke satt opp denne som egen poenggivende art. De har imidlertid notert rekord på denne arten på sine rekordsider.

I tillegg er det tatt spisshalet kutling, som ser ut som en liten svartkutling i formen (kraftig), men er lys og med rødaktig farge på flekkene/mønsteret, og ikke minst spissere hale. Videre er det notert norgesrekord på rødflekket kutling, som atter igjen ligner på svartkutling, men er lysere og med tydelige rustrøde flekker på hodet og ryggfinna. Til sist er det også tatt piggkutling på stang og krok i Norge. Den ligner på sandkutling, men har en forlenget første stråle på ryggfinnen.

Dermed gjenstår faktisk kun 3 kutlingarter som er registrert i Norge og ennå ikke er tatt på krok av sportsfiskere. Ulkekutlingen er en bitteliten (maks 4 cm), ganske ensfarget tass. Glass- og krystallkutling er begge små og gjennomsiktige, og bør nok være overkommelig å identifisere når førstemann faktisk lykkes med å ta de på krok….men også disse er små; glasskutlingen blir maksimalt 8 cm og krystallkutlingen maksimalt 5 cm.

Så lykke til med å bli den første til å ta en av disse på krok – den, altså kroken, skal i alle fall ikke være stor. Selv bruker jeg ned mot str. 32 til dette fisket, og jeg tror faktisk ennå mindre hadde vært et pluss til de minste av disse. Da blir det ingen enkel sak å agne kroken lenger….

Du kan finne bilde av alle norgesrekordene på sidene til Villmarksliv under www.klikk.no

Ellers er det bilde og informasjon om samtlige arter på www.fiskipedia.no

Siden sist

Søndagen 30. oktober var jeg med Ski havfiskeklubb på tur i Drøbaksundet, og der skjedde det litt saker. Det ble både ny art i ”52-52”, nesten ny art og en ”ikke-fisk”. Bra gikk det også på høstens ålekvabbe-forsøk nummer to lørdag 5. november, med ytterligere to nye arter i ”52-52”.

Dermed er det vel allerede bare å fastslå at forutsatt at det ikke skjer noe fullstendig uforutsett kommer jeg til glatt å klare 52 arter på ett år – med 32 arter før vinteren, og nesten alle ferskvannsarter til gode (min spesialitet). Men hvilke arter blir blant de 52 og hvor store klarer jeg å fange de? Vel, der gjenstår fremdeles veldig mye….

Noen forbedringer hva angår vekt av de allerede omtalte artene har det dog ikke blitt.

Per 5. november har jeg vært på 17 turer i saltvann, 4 turer i ferskvann og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

De beste fiskene per 5.11. på hver så langt omtalte art er som følger:

Hvordan fiske Sandkutling – Art nummer 12 / 52