Hvordan fiske Sik, karpe, fjesing og horngjel – Art 55 – 58

Ole-Håkon fortsetter jakten på 60+ arter og fanger en håndfull arter på innspurten

Med to uker igjen av prosjektet «52 arter – 52 uker», og med 54 arter i boks kunne jeg valgt å la fiske være fiske og heller satse på å bruke tiden på noe annet. Men det er intet aktuelt alternativ for en artsjeger. Jeg bestemte meg i stedet for å legge inn en liten sluttspurt for å se hvor mange arter jeg kunne greie i løpet av de 52 ukene. Helgen 28.-29. juli, mellom plenklipp og utpakking, la jeg derfor en liten plan for en sluttspurt. Det var allerede mye annet som skulle skje, men jeg hadde for det meste ferie fra jobben, så det var rom for å putte inn flere fulle fiskedager.

Første mål var sik. Utløpet av Glomma (i Fredrikstad) var stedet der jeg vurderte det som mest sannsynlig at jeg skulle klare å få den, og datoen var 30. juli. Yr.no varslet en del vind, men det så sannelig ikke bedre ut de neste dagene, så Stein Vidar og jeg bestemte oss for å prøve.

Vel på plass var for en gangs skyld vinden langt lettere å hanskes med enn vi hadde fryktet, og det var faktisk veldig kurante fiskeforhold. Dette var for øvrig samme plass som jeg fikk art 11; ål, på i slutten av august 2011. Da var IKKE vinden lett å hanskes med…

Mye triveligere vær her nå enn på turen i fjor 30-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Men bettet var ikke det helt store, selv om det når sant skal sies ikke er uvanlig med ordentlige dødperioder på denne plassen. Det er imidlertid mye fin fisk her av flere arter, så da tåler man å vente litt. Den arten som var mest i slag var sjøørreten. Etter tre timer hadde vi fått fire, dog ingen over halvkiloen. Klokka halv ni, etter å ha stirret på stangtopper i ett strekk siden ankomst fiskestart klokka fem, bestemte jeg meg for å ta en liten spasertur – jeg var nysgjerrig på hvordan det så ut lenger bort langs bredden. Jeg ba Stein Vidar passe stengene mine.

Da jeg var kommet så langt bort fra fiskeplassen at jeg snudde for å gå tilbake igjen, hørte jeg Stein Vidar rope. Det var ingen tvil om hvorfor. Det var selvfølgelig napp – akkurat da jeg hadde gått vekk noen minutter. Jeg løp tilbake det jeg kunne mens jeg ropte tilbake at jeg var på vei. Terrenget var imidlertid litt kronglete og jeg brukte nok et minutt eller to før jeg var på plass. Da lå allerede fisken i håven. Selvfølgelig akkurat det jeg var ute etter; en sik. Og for å strø salt i såret ville faktisk denne fisken på 740 gram, vært min største på åtte år (nei, jeg har ikke hatt helt draget på storsiken disse årene). DEN var kjip.

Men selvfølgelig, Stein Vidar hadde gjort det rette. Jeg hadde selv valgt å ta en tur bort fra stengene, og hadde overlatt ansvaret til han. Ergo var fisken soleklart hans. Jeg takket nei da Stein Vidar sa jeg kunne få fisken til middag neste dag…

De neste ti minuttene var jeg litt nede. Jeg hadde fokusert 100 % i over tre timer uten sik, og så kom den akkurat da jeg tok en pause. Og siden jeg nå hadde gått over til å forsøke å lande flest mulig arter innen 11. august og tiden løp fra meg, føltes det litt dritt ut. Jeg kom på hvorfor jeg var artsjeger og specimenfisker. Det ligger ikke for meg å drive konkurransefiske. Når presset øker, og ting ikke går etter planen, forsvinner raskt moroa. Da er det mye bedre å jakte på storfisk. Kommer den ikke denne kvelden, kommer den kanskje neste, og så har man blitt litt klokere og er en tur nærmere storfisken uten noe mer med det. Går jeg over på å konkurrere, blir ikke fisket lenger rekreasjon, men mest jobb. Sånn er jeg og min personlighet. Greit med litt selvinnsikt, i alle fall. Så var jeg ferdig avklart med den saken med meg selv, og gikk bort til en blid Stein Vidar – som renset sik.

Fornøyd sikfisker i motsetning til fotografen 30-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Da klokka passerte ni og begynte å nærme seg halv ti, begynte Stein Vidar å stille seg tvilende til om jeg kom til å greie det jeg hadde satt meg fore.

Stein Vidar er skeptisk 30-7-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Men det begynte å nappe mer og mer ettersom det mørknet. Erfaringsmessig slutter bettet helt når det blir mørkt på denne plassen, så her var det bare å stå på. Stein Vidar landet en liten rekke abbor, mens jeg fikk ny bestenotering på vederbuk på «52-52» på 1430 gram og fikk en halvkilos abbor. Inne i mellom dette hadde jeg flere napp som luktet sik. Hissige napp, og med 10-30 sekunders mellomrom. Men de satt ikke. De var jammen forsiktige – var det sik da…?

Men så, klokka 2150, på det som faktisk viste seg å bli kveldens siste napp, kunne jeg slippe jubelen løs. Art 55: sik. Lykken står den standhaftige og tålmodige fisker bi!

Sik ble art 55 30-7-12 (Foto: Stein Vidar Lund).

Ikke akkurat stor med sine 210 gram, men hva gjorde vel det? Det var to fornøyde fiskere som dro hjem bare ti minutter senere.

For mer om sik les her: Fiskipedia eller Sik i HOOKEDs fiskeleksikon

Neste fisk som sto på planen var karpe. Som den observante leser kan ha fått med seg i tidligere artikler på «52-52» har jeg allerede fisket to netter etter karpe i prosjektet, men marginene har ikke vært på min side. Det har blitt med to bomtilslag og noen fisk som svømte på snøret, samt den våteste fiskenatta på flere år. Siden tiden var knapp før prosjektet var over, hadde jeg, slik jeg så det, to valg hvis jeg skulle fange karpe innenfor de to ukene. De to alternativene var å reise tilbake til dammen jeg hadde blanket i to ganger før, eller prøve noe helt nytt. Og at karpe skulle være med ønsket jeg absolutt. Det er få fisker i Norge som kan matche denne fisken hva gjelder utfordring å fange og kampvilje, og i enkelte kretser er dette den eneste fisken som gjelder. I Europeisk målestokk er karpa i en særstilling.

Da Meitas-Einar kunne stille som guide til et vann jeg ennå ikke hadde fisket i beliggende i Ytre Østfold, gikk jeg for å prøve noe nytt.

Jeg rota voldsomt for å finne frem, men til slutt, med Einar på blåtann-headsettet på øret, var jeg fremme. «Du er ikke sann», sa Einar, så fikk jeg selv tolke hvordan det var ment.

Det var helt klart en spennende lokalitet. Vannet var ikke stort, men inneholdt både øyer, vannliljeområder og fjellskjær. Einar hadde fisket en del der i 2011 og hadde stort sett fått fisk på hver tur. Den største så langt var på 3,5 kilo, men det var tydelig at fisken var i god vekst, så potensialet var nok bedre enn som så. En karpe på 3-4 kilo er langt fra noe monster til arten å være, men en fin fisk som gir god motstand.

Etter en del vandring frem og tilbake langs vannet bestemte vi oss for plassen vi skulle satse på. Vi gikk for et område på 40×40 meter dekket med vannlijer, med en åpning midt i cirka 15 meter fra land, og noen åpninger inntil de små øyene som lå ved siden av. Einar kunne ikke fiske så lenge utover natta, så han nøyde seg med en stang med bolt-rig og boilie (pastakule), og en duppstang med plast- og formais rigget på en hair-rig. En hairrig er kort sagt at agnet ikke er festet direkte på kroken, men via en centimeterlang snørebit. Dette hindrer i stor grad irriterende småfisk fra å henge seg på i tide og utide. Jeg satset på tre stenger med bolt-rig og boilie. Jeg valgte å legge to stenger i åpningen midt i vannlijene, og en ved en av øyene, mens Einar la en ved en annen øy. Fiskeplassene ble krydret med en til to never boilies for å få i gang karpene. Stengene var alle ute cirka klokka 2100. Nå var det bare å vente…

Det ble en meget hyggelig kveld med mye prat om det meste, og ettersom det mørknet stilnet også den hersens vinden litt av. Det hadde blåst friskt hele dagen, men plassen vi satt på var delvis skjermet. Einar hadde bare hatt napp fra klokka 0300 på natta og utover morgenen. Jeg krysset fingrene for at karpene var aktive litt tidligere denne natta. Planen var å ta noen timer på jobben dagen etter for å gå over e-post og betale regninger etc., så noe langt pass utpå morgenen var ikke optimalt, da jeg heller ikke hadde tatt med telt. Men måtte jeg, så måtte jeg…

Men karpene var åpenbart mer aktive tidlig denne natta enn hva Einar hadde opplevd før. Vi skvatt til begge to da det dro i vei på en av stengene mine klokka 2330, men det stoppet opp etter at 20-40 cm snøre hadde blitt dratt ut. Enten hadde fisken tatt agnet, men ikke blitt kroket, eller så hadde en fisk svømt rett på snøret. Jeg tok sjansen på at boilien fortsatt var OK og lot stengene stå i fred.

Det var fullmåne og en flott kveld, der månen speilet seg i vannet og vannliljene. Det er en fin stemning å sitte oppe slik utover natta, mens langt de fleste andre har lagt hodet på puta og sover søtt.

Månelys over vannliljene 1-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Klokka 0030 dro det i vei på stanga mi med agnet plassert på kanten av den ene øya. Jeg spratt opp, slo av baitrunneren (en frikoplingsknapp for spolen), og kjente at, jada, det var tungt i andre enden av snøret. Karpe! Det ble en spennende innsveiving gjennom alle vannliljene. Ville fisken kjøre seg fast og gå tapt? Men nei, den kom nærmere og nærmere, dog temmelig motvillig, og det var bra motstand på 2,5 punds stanga. Brått hylte det til på den andre nappvarsleren – men det stoppet igjen. Det var tydeligvis fisk på den andre plassen også, men denne hadde nok bare svømt på snøret. Det var greit nok all den tid jeg allerede hadde hendene fulle. Like før fisken var innenfor håvens rekkevidde, kjørte den seg imidlertid litt fast mellom noen vannliljestengler. Det ble et nervepirrende minutt hvor jeg kunne se fisken stå og stange, mens jeg bidro så godt jeg kunne til at den skulle gå seg fri igjen. Så var den brått fri, og jeg kunne presse fisken videre. Snart lå den i håven. Art nummer 56: karpe!

Art nummer 56-karpe 1-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var en fin fisk også. Absolutt ikke blant de minste i dammen. Etter fotografering og påfølgende lengdemåling (58 cm) var det tid for veiing. Joda, 3160 gram var en godkjent fisk i dette vannet og en flott debut der for min del. Og fisken skjøt umiddelbart av gårde etter gjenutsetting. High five til guiden! Herlig!

En fin karpe på 3160 gram og 58cm 1-8-12 (Foto: Einar Bratteng).

Jeg hadde egentlig lyst til å prøve litt til, så jeg ble sittende da Einar ikke lenge etterpå pakket sammen sakene og takket for seg. Om ikke annet hadde plastmaisfisket hans medført at vi kunne notere mort som en art vi ikke ante fantes i vannet før denne kvelden. Men det var nå uansett guidegjerningen han hadde fokusert på denne kvelden, og der hadde han utvilsomt lykkes.

Guiden tar en siste kikk utover vannet uten å se annet enn mørke før han vender hjem 1-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Så der satt jeg igjen i mørket, og merket at jeg begynte å bli trøtt. Huet var fullt av hønsemøkkstøv etter rengjøring av hønsehuset tidligere på dagen, så jeg var ikke helt i toppslag, kjente jeg. Jeg bestemte meg for å gi fisken et par timer, men merket at jeg ikke klarte å la være å tenke på at jeg måtte opp på jobb om noen timer.

Tenkingen ble avbrutt av en hylende nappvarsler klokka 0215. Ny fisk på gang! Denne gangen var det i åpningen i vannliljene fisken hadde tatt. Den kjentes omtrent ut som den forrige hva angikk størrelse, men etter 10 meters sveiving kjørte den seg fast. Og gikk av kroken. Så sånn gikk det.

Det var bare å kaste ut igjen, men da jeg la meg tilbake på berget og kikket på stjernene, merket jeg at det nok var like greit å la godperioden få passere uten meg akkurat denne natta. Klokka 0315 pakket jeg sammen sakene, meget godt fornøyd med å ha fått arten og å ha lært dette for meg nye vannet litt å kjenne. Det blir nok flere turer hit i 2013….

2. august var datoen for neste forsøk. Jeg hadde fått et godt tips om en plass der det hadde blitt tatt flere havabbor på samme tid i fjor. Jeg har aldri fått havabbor, så det frister. Metoden var veldig grei: bunnmeite med reke. Ikke akkurat klassisk havabbormetodikk, kan man si, men funket det da, så kunne det fort funke nå også. Hvis de var der da. Som en mer realistisk plan B hadde jeg et håp om at det skulle dukke opp en stim med horngjel, slik at den kunne bli art 57. Det skulle etter sigende også kunne bli veldig bra med flyndreaction på plassen.

Stein Vidar lot seg lokke av planen. Opprinnelig så vi for oss fredagskvelden, men da meldte yr.no masse vind – altså elendige forhold for kystmeite langs Østfold-kysten. Torsdagen skulle bli våt og forblåst i følge yr på tirsdag, men på onsdag hadde de ombestemt seg. Det skulle i stedet bli lite vind, overskyet og opphold på torsdagen. Så da ble det torsdag. Som ganske riktig, på morgenen og på dagen vel og merke, hadde lite vind, opphold og skyet, men da vi hadde gått 5 minutter på vei ut til plassen, åpnet alle himmelens sluser seg. Så mye var den værmeldinga verdt. Det var ikke mye å gjøre med det, vi trekker oss ikke så lett, så vi gikk videre. Jeg gikk i t-skjorte og hadde droppet regnjakka, for regn skulle det jo ikke bli, og gåturen så ganske lang ut på kartet, så jeg kuttet vekt ved å droppe den jakka. Dumt! Veldig dumt!

Stien ut til plassen der vi skulle fiske var grei den, helt til vi kom til glatte Østfold-svaberg og det var umulig å se hvor stien var lenger. Vi begynte å virre rundt. Til slutt måtte vi gå langs kystlinjen til vi kom til plassen – det tok faktisk 45 minutter og det regnet 40 av de. Men det var i det minste varmt.

Vi rigget opp og kastet ut bunnmeitestenger ladet med reke, men det eneste som nappet var mikro-mikro-hvitting. Og i tillegg til regn kom det vind. Stemningen sank, men vi hadde gått langt, og det skulle mer til for å stoppe oss. Stein Vidar rigget en duppstang med en sildebit.

Stein Vidar holder stand i regnet 3-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter en halvtimes fiske, gikk duppen til Stein Vidar under. Det var full fart i andre enden av snøret, og snart kunne han løfte opp en horngjel på ålreite 420 gram. De var i alle fall i området. Bra!

Stein Vidar tok horngjelen greit 3-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Det var akkurat den motivasjonen jeg trengte for å rigge opp min duppstang også. Men ingen flere horngjel dukket opp. Etter vel en time syntes vi det skjedde litt vel lite på plassen, så vi flyttet oss til det som så ut til å være en bedre plass 50 meter lenger bort. Det hjalp ikke stort. Mer mikrohvitting. Og mer regn.

Rundt klokka 1900 begynte det å bli litt lettere vær, men i det fjerne kunne vi se en mørk rygg komme mot oss. Vi begynte å lure litt på å gi opp, men det fristet ikke mer å gå hjem i regnvær enn det gjorde å holde stand i regnvær, så vi gjorde det siste.

Mørk front siger inn over vakker Østfold-skjærgård  3-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Og da skyene omsider blåste inn over oss var de faktisk tomme for regn. Og etter skyene kom ikke mer regn og det ble blikk stille. Vi bestemte oss for å ta ytterligere en forflytning noen hundre meter lenger ut.

Her var det enda mer mikrohvitting og i tillegg mikrotorsk. Og da Stein Vidar endelig trodde han hadde kroket ei stakkars flyndre, viste den seg å være en stor krabbe. Jeg fulgte opp med enda ei krabbe før det begynte å koke med småsild foran oss. Og så kom det noen plask i tillegg. Horngjel!

Jeg slang ut sildebiten rett i vaket, og krysset fingrene for suksess. Så ringte telefonen. Og mens jeg sto i telefonen nappet det selvfølgelig. Og jeg dro bom. Jeg sveivet inn og kastet ut på nytt, og igjen gikk duppen under. Denne gangen satt horngjelen på, men like før den skulle i håven hoppet den høyt over vannflata og snøret ble slakt. Nei!!!

Det skulle jammen ikke være lett. Nå hadde vi mistet troen på plassen hva angikk både havabbor og flyndre, så jeg rigget om en bunnmeitestang og satset hardere på horngjelen. Ikke mer en 10 minutter senere satt det på en ny horngjel, og nå droppet jeg hele håvingen og vippet fisken på land. Yes, den var på land!

Da røk snøret. Fisken var godt oppe på land, og burde vært sikker, men den sprellet så voldsomt at den på en eller annen måte stadig kom seg nærmere sjøen uten at jeg fikk tak på den. Jeg holdt jo fremdeles stanga i hånda, og kunne ikke uten videre kaste meg etter fisken. I et siste desperat forsøk, med mer enn et snev av unødvendig dårlig samvittighet for siken han tok på min stang noen dager før, kastet Stein Vidar seg etter fisken nede ved sjøkanten. Han skled nedover mot vannet, og stoppet akkurat før han ble våt – liggende med den ene hånda i vannet og den andre med fast grep rundt fisken uten å komme seg noe sted uten å gli uti. Jeg fikk fisken, og dro så Stein Vidar opp. Det kaller jeg å ofre seg for å få en fisk! Jeg tar av meg fiskehatten!

250 gram horngjel reddet av en selvoppofrende Stein Vidar 3-8-12 (Foto: Stein Vidar Lund).

ART 57: Horngjel. Turen var vellykket.

Link til fiskipedia

Vi ga oss klokka 2200 etter ytterligere et par horngjel-napp uten fast fisk (den kan være lei å kroke med sitt lange, harde nebb). Turen gjennom skogen tilbake var både våt og mørk, men som jeg sa: dette er sikkert sunt!

Neste tur (og den nest siste på 52-52) måtte jeg fundere på en stund, før jeg bestemte meg for hvor jeg skulle satse. Mandag 6. august hadde jeg tid til en full dag med fiske. Jeg var sikker på at jeg ville prøve på ytterligere en saltvannsart, men værmeldingen var litt so-so. Til slutt endte jeg på at jeg skulle prøve meg på samme plass på Hvaler hvor jeg tok art 15 (bergnebb), 16 (berggylt) og 17 (makrell) i begynnelsen av september 2011. Den hadde vist lovende potensiale hva angikk mange arter, ikke minst fordi Leif fikk en fjesing.

Dagen skulle i følge værmeldingen starte pent, med lite vind og klart, men allerede rundt klokka 1100 skulle det begynne å regne og blåse mer. Så da var det ingen vei utenom en ting jeg ikke trives særlig godt med, selv om det dreier seg om fiske; å stå opp tidlig på morgenen…

Men når man først er på plass og sola står opp vet man at man har gjort det rette 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Jeg var oppe klokka 0400 mandag morgen, og klokka 0530, etter å ha kjørt en drøy time i et tåkehav, sto jeg og gravde dypt i lommeboka. Jeg hadde glemt fra sist tur dit at det faktisk var parkeringsbetaling her. Ikke akkurat det man forventer på en grusplass på et bitte lite tettsted. Men sånn er det altså på Hvaler. Jeg puttet på det jeg hadde, men det holdt ikke lenger enn til klokka 1030. Jeg bestemte meg for å ta sjansen på at det gikk bra, fremfor å kjøre to mil til nærmeste døgnåpne bensinstasjon og veksle en hundrelapp i mynt.

Jeg startet fiskepasset med å prøve inne ved moloen jeg fisket fra, og oppdaget ganske snart at det krydde av bittesmå bergnebb. Ikke akkurat oppmuntrende. Snart hadde jeg rigget to stenger til og begynte å fiske lenger fra land. Jeg hadde studert sjøkart på forhånd og anså det som ganske umulig å nå dypere vann enn 5-6 meter, men både mudder-, stein-, og sandbunn kunne jo medføre spennende fangster. Det ble noen småtorsk og små hvitting innenfor en avstand på 10-20 meter fra land. Den første litt mer interessante arten kom klokka 0715 – ei radmager ulke på 87 gram. Jeg prøvde også litt med hekle, og dupp og sild, men det var ingen makrell eller horngjel i området så det ut til.

Klokka 0800 nappet det ordentlig på den stanga som lå lengst ut fra land, og jeg kjente kjapt at det var en OK fisk som ikke dro som en torsk eller noe sånt. Da fisken kom inn til land, ble jeg veldig begeistret. Jammen om ikke det jeg hadde håpet på hadde slått til – Leif sin fangst i september i fjor var ingen tilfeldighet! Art 58!

Begeistret fisker med fjesing 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Fjesing. Og den var ganske så stor også med sine 39 cm, men dessverre veldig slank, så den veide ikke mer enn 310 gram.

Fjesing 310g-39cm 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Avkrokingen skjedde uten stor dramatikk, noe som kan være et vesentlig poeng når man får fjesing. Det er ingen spøk å stikke seg på piggene. De er koplet til giftkjertler som kan gi enhver fisketur en meget brå slutt.

Giftig pigg på gjellelokket 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Giftig pigg på ryggfinnen 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Link til Fjesing hos Fiskipedia

Dermed var mitt største håp for turen oppfylt. Det jeg kunne drømme om nå, måtte i så fall være piggvar eller slettvar. Det ble det dog ikke. Derimot viste det seg å fungere meget godt å fiske langt ut fra land. De neste timene bet det temmelig jevnt der ute, og plassen var befriende tom for småhvitting og småtorsk (småhvittingen kan være en mare langs Østfoldkysten). Derimot ble det en rekke sandflyndrer, to knurr, ei skrubbe og hele fire fløyfisk, en art jeg bare har fått fem av tidligere i hele min fiskekarriere. Alle var hunner.

Fløyfisk 70g-22,5cm 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Fløyfisk 86g-23cm 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

I tillegg ble det et par svartkutlinger, deriblant forbedring av bestenoteringen på «52-52» med denne greie fisken.

Svartkutling 30.7g 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Forbedring ble det også på rødspette; fra patetiske 14 gram til bare latterlige 89 gram. Fisken ble selvfølgelig gjenutsatt igjen.

Rødspette 89g-20cm – ja den ble gjenutsatt 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Her synes kjennetegnet på rødspette veldig godt 6-8-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Etter at jeg mistet ei berggylte på nærmere kiloen, dro det på med mer regn og vind, og selv om det fortsatt var bra fart lenger ut, bestemte jeg meg for at det fikk holde for i dag og dro meget fornøyd hjem. Endelig er brukbar kystmeiteplass i Østfold!

Den store finalen og siste turen i «52-52» kommer i neste uke. Da settes alle kluter til for å passere 60 arter i prosjektet.