Hvordan fiske Skrubbe – Art nummer 27 / 52

Denne gangen jakter Ole-Håkon på en flat sak!

Det ble en solid fiskepause etter Visterflo-turen den 11. oktober. Men da værmeldingen for 24. oktober så meget bra ut (ingen vind!), og jeg visste jeg skulle jobbe 7 kvelder i løpet av de neste 6 ukene, tok jeg en avspaseringsdag.

Planen var å fiske på et par plasser sør for Drøbak etter skrubbe, tangkutling, rødknurr og kanskje annen flaksefisk først, og deretter prøve på Glomma-harren i Sarpsborg etterpå.

Så tenkt så gjort. Klokka 0730 var jeg på plass ved Oslofjorden og rigget stenger.

Tidlig morgen ved Oslofjorden, og stang nummer en er rigget

Foto: Ole-Håkon Heier

Den eneste båten jeg så den første timen – før Danskebåten kom

Foto: Ole-Håkon Heier

Jeg regnet med bra med napping da det lysnet, men det ble heller labert med napping. Og det eneste som kom på land var noe så kjedelig som mikrotorsk. Etter halvannen time med lite napp og kun disse mikrotorskene, rigget opp en slukstang med opphenger med håp om å flakse på en rødknurr – en art jeg mangler. Jeg har som regel hatt et håp om at en skulle bite på agnet mitt når jeg har bunnmeitet på denne plassen, men det har ikke skjedd så langt, og arten mangler fremdeles på lista mi.

Men så observerte jeg plutselig storsil ved brygga – ikke mange – men artsjegeren i meg våknet enda mer. Storsil er nemlig atter en art jeg mangler. Jeg prøvde ei mikrohekle, men det eneste jeg oppnådde var å lokke ei skrubbe etter søkket.

Skrubbe ja – den var jo en av artene jeg hadde håp om å lande denne dagen på ”52-52”. Jeg vippet begge bunnmeitestengene litt utenfor der jeg hadde lokket inn skrubba, og kastet videre med hekla. Dessverre til ingen nytte – nå kom det en til og med en hel stim med storsil inn under brygga, uten at de syntes hekla min var interessant i det hele tatt. Så jeg rigget opp en stang med krok i str. 28 med en bitteliten rekebit i stedet. Vel ferdig med det var selvfølgelig stimen borte igjen. Og kom tilbake gjorde de heller ikke.

Men var det ikke et napp på den ene stanga jeg hadde flyttet på? Jo da, jeg hoppet bort til stanga, satte tilslag og krysset fingrene for at det ikke var ennå en mikrotorsk. Nei da, det var det ikke….for innover mot land kom denne krabaten sigende:

En flyndre nærmer seg land

Foto: Ole-Håkon Heier

Skrubbe 370g ART27

Foto: Ole-Håkon Heier

Art nummer 27 ble altså skrubbe – som håpet på, så gjort.

Og ikke lenge etterpå nappet det igjen, og en litt kortere men mye mer velkondisjonert skrubbe kom i håven. 440 gram denne gangen. Men så var det slutt.

Ny skrubbe – denne gangen 440 gram

Foto: Ole-Håkon Heier

Skrubbe 440g

Foto: Ole-Håkon Heier

Senere fiske av arten:

Det har ikke blitt noen flere skrubber på meg i «52-52» siden denne turen. Jeg var ute etter ålekvabbe noen turer i oktober – november på noen plasser som jeg vet kan by på stor skrubbe, men det ble ingen. Så må det også sies at skrubba er desidert mest aktiv når det er lyst, men det slenger da en og annen også i mørket. Just for the record: ålekvabbefiske foregår i mørket…

Om skrubbe

Skrubbe er en av våre vanligste flyndrefisker, og finnes langs hele kysten vår. Den er imidlertid mest vanlig i sør. Sandflyndre har en sving på sidelinja som er et sikkert kjennetegn, mens rødspette har noen beinknuter bak hodet. Skrubba har imidlertid ei rett sidelinje som er svært knudrete bakover langs hele ryggen. Den er som oftest brunmarmorert på oversiden, og hvit på undersiden. Det er imidlertid vanlig at skrubba har brune områder på deler av undersiden.

Her synes den ruglete sidelinja til skrubbe godt 450g

Foto: Ole-Håkon Heier

Vanlig størrelse er opptil 35-40 cm og 200 – 700 gram. Ei skrubbe på over kiloen er en flott fisk, og er grensen for specimenfisk på sidene til NM sportsfiske (www.nmsportsfiske.no). Norgesrekorden er på hele 2930 gram – en enormt drøy fisk tatt i Maurangerfjorden i 2004.

En helt ålreit skrubbe på 620g-38cm

Foto: Ole-Håkon Heier

Skrubba oppholder seg for det meste på grunnere vann, ned mot 10-20 meters dyp, og trives også godt i ferskvann. Den kan ofte påtreffes oppe i de nedre delene av elver. Jeg har fått mange skrubber i utløpet av Glomma i Fredrikstad, og de har blitt fanget i Glomma helt opp til Sarpsfossen. Under elektrofiske i små bekker hvor vi har undersøkt tettheten av sjøørretyngel, har det formelig sprutet frem små skrubber (som ospeløv) i de nedre delene av bekkene.

Den er en ganske aktiv jeger, og sier ikke nei takk til å svømme flere meter opp fra bunnen for å ta en fristende matbit. Dette er en erfaring mange som fisker etter sjøørret med sild og dupp har gjort seg. Ikke ofte vender man hjem fra sjøørretmeite på våren etter å ha fanget flere skrubber enn ørret. En god metode for å fange skrubber er derfor å ikke fiske helt passivt, men bevege på agnet inne i mellom. For det er naturlig agn som er tingen om man skal fange en skrubbe. Både sild og reke fungerer godt, og den er verken blyg til å bite eller så sær på at krokene må være særlig små.

Kamuflasje 24-10-11.

Foto: Ole-Håkon Heier

Skrubbe er en dugende matfisk, dog synes jeg både sandflyndre og rødspette er bedre. Skrubba er gjerne litt fattigere på smak enn de førstnevnte, men for all del: den er en bra matfisk som gjerne bør bli med hjem til kjøkkenet. Jeg bruker gjerne å skjære av fire fileter av fisken, og deretter fjerne skinnet. Dermed får man 4 fileter uten både bein og skinn og med fint, hvitt kjøtt.

Fiskipedia har ennå ikke opprettet noen side på skrubbe.

Ukens apropos

Feilkroking av fisk.

For et par arter siden (for å si det slik) tok jeg for meg rare fangster på stang, slik som sjøstjerner, blekksprut, sluker eller til og med sneller. Men det kan sannelig være noen rare måter man fanger fisk på også.

Det er ikke uvanlig at man som sportsfisker feilkroker fisk. Ivrige sportsfiskere teller bare fisk som er kroket i munnregionen som korrekt sportsfiskede fangster. De riktig nøye fiskerne krever at kroken skal sitter fra innsiden av munnen og ut, mens mange synes det holder om fisken er kroket i hoderegionen foran gjellene. For den jevne sportsfisker betyr neppe dette så mye, men når det gjelder rekorder eller konkurranser må man av respekt for andre etter min mening forholde seg til disse normene. For NM sportsfiske gjelder for eksempel en regel om at fisk må være kroket i munn eller svelg, mens det for norgesrekordene til Villmarksliv gjelder en mer vanskelig tolkbar regel om at fisken frivillig skal ha bitt på kroken. Uansett er ikke dette hovedtema denne gangen, men derimot alle de som definitivt IKKE teller som korrekt sportsfiskerfanget fisk.

Mitt årlige fiske etter sørv i Skinnerflo i Råde på forsommeren medfører for eksempel en rekke rare krokinger. Vi forer mye under dette fisket, og det lokkes inn uhorvelige mengder fisk av en rekke arter. Mye fisk er som regel ikke noe problem i seg selv, men når brasmestimene kommer blir det trøbbel. De svømmer nemlig på sena slik at det ser ut som napp. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har gjort tilslag bare for å forstå at det var en brasme som har svømt på sena. Og noen ganger finner kroken feste i disse stakkars brasmene. Det har derfor etter hvert blitt et ganske anselig antall brasmer jeg har landet i Skinnerflo som har hatt kroken sittende alle andre steder enn der den var ment å sitte. Jeg har landet brasmer kroket i ryggen, buken, gattet, halen og samtlige finner.

Noen ganger er det bare tilfeldigheter som gjør at man huker en forbipasserende fisk. De følgende fiskene har jeg neppe kroket fordi jeg feiltolket at de svømte på sena, for å si det slik:

Feilkroket bergnebb

Foto: Ole-Håkon Heier

Huket mort

Foto: Ole-Håkon Heier

Snakk om å være på feil sted til feil tid!

Gjedde er en annen gjenganger hva angår rare krokinger. Den mest spesielle opplevelsen i så måte skjedde faktisk også i Skinnerflo. Her hadde jeg endelig begynt å få storsørvene til å komme inn på fórplassen, da ei stor gjedde plutselig slo midt på plassen der jeg fisket. Dette bruker å sette en stopper for fisket, så om jeg kan så flytter jeg meg til en ny plass. Klokka var imidlertid blitt 2100, og jeg syntes det var litt sent for forflytning, så jeg ble på plassen. Men jeg ble stadig mer irritert over gjedda utover kvelden. Hver det hadde vært rolig en stund og fisket så ut til å begynne å flyte, slo gjedda igjen og skremte vettet av alt som syntes fórplassen var fristende. Klokka 2330 satte jeg imidlertid kroken i noe stort med den lette bunnmeitestanga jeg brukte. Jeg skjønte snart at det var den aktuelle gjedda, men det ble en lang, lang kamp før jeg kunne dra den inn over håvkanten nærmere midnatt. Da så jeg at fisken, som for øvrig veide 5,5 kilo, var kroket i gattfinna! Det er en ting å klare å kroke gjedda der, men at krokfestet holdt i over 20 minutter synes jeg er utrolig den dag i dag.

Så sent som i fjor opplevde jeg noe tilsvarende i et lite vann i Halden. Jeg hadde fått god flyt på mortfisket, men så slo ei stor gjedde på fórplassen. Jeg prøvde noen kast med jigen i et håp om å fange gjedda og gjenutsette den en annen plass, men det var fåfengt. Men ikke mange kastene senere satt det en liten fisk på som hektet seg fast i et sivstrå, og da var gjedda kjapt på plass. Den kom greit inntil land, men var sannelig rundt 5 kilo, ergo ingen liten tass heller. Og fisken var ikke i gjeddekjeften som jeg trodde, men hang utenfor kjeften mens sena hadde lagt seg inni gjellespaltene. Der hadde den fått feste, og gjedda hang pussig nok fast. Da jeg skulle lande den med gjellelokkgrepet løsnet den i imidlertid, men det var utrolig at den hadde sittet på så lenge i det hele tatt.

Til sist må jeg nevne en av gangene keepnettet (oppbevaringsnett for fangede småfisk – mye brukt av konkurransemeitere) mitt har blitt angrepet av en gjedde. Jeg bruker nesten aldri keepnet lenger, men tidligere var det flittig i bruk. Og fra tid til annen fant en gjedderakker det utrolig fristende å angripe nettet som jo etter hvert inneholdt masse småfisk. Den aktuelle gjedda ga seg imidlertid ikke, slik de ofte gjør etter et forsøk eller to. Til slutt brukte jeg håven og fikk gjedda oppi, og det var da jeg så at gjeddas tenner hadde satt seg fast i nettet…

Siden sist

Midten av februar er den mest hektiske arbeidsperioden for de fleste fylkessekretærer i NJFF – da er det årsberetninger, regnskap, budsjett og mye aktivitet. Når jeg i tillegg arrangerte tillitsvalgtsamling på det nye jakt- og fiskesenteret på Flå 10.-12. februar med 110 deltagere ble det nesten en fiskefri uke. Men bare nesten;)

På fredag 17. februar dro 3 mann på lakefiske på for oss helt nye områder. Det ble en lang og trivelig kveld med klart og vindstille vær, og jeg hadde ikke ett eneste napp. Da var det godt at de andre i det minste fikk fisk!

Per 18. februar er det dermed likt som forrige uke: jeg har vært på 20 turer i saltvann og 17 turer i ferskvann, og en kombinert ferskvanns/saltvannstur siden 12.8.

Neste uke er vi tilbake i ferskvann igjen – en art med stor ryggfinne gjør sin entré…