Hvordan fiske Svarthå – Art nummer 40 / 52

«Plagsomme fiskearter» skriver Ole-Håkon i et notis. Les hva han mener!

28. april dro jeg og Leif, Andreas, Irvin og Marius på tur til Åkrafjorden i Etne kommune i Hordaland. Målet var nye arter og nye perser. På dag 2 (29. april) kunne jeg dra opp art nummer 38 i «52-52»; hågjel. Deretter fikk jeg hovedmålet mitt for turen, art 39 i «52-52» og art nummer 88 på min egen artsliste; blålange. Dermed var skuldrene senket for resten av turen.

Resten av fiskedagen den 29.4. gikk med til å drifte på forskjellige dyp i den store vika, men uten noen nevneverdige fangster. Vi prøvde også litt etter en art Leif mangler, brungylt, men uten noe mer enn et par napp. Vel inne i havna igjen så vi at en eneste dag med sol hadde medført saker og ting. På morgenen fantes bare svartkutling og en og annen bergnebb der, men på kvelden hadde det dukket opp en god del forskjellige gylter, tangsprell og flere typer kutlinger. Marius kravlet rundt på brygga og fisket etter både det ene og det andre, dessverre uten den helt store uttellingen hva angikk nye arter.

Mandag 30. april opprant med grått vær, en og annen regndråpe, men verst av alt: enda mer vind. Leif og jeg ble kjørende rundt fra det ene området til det andre uten å få til all verdens fiske, før vi fant et område der vi fikk noen ganske store lusuer. Utpå ettermiddagen dreide vinden, og vi hadde vel cirka 30 minutter med stille vær. Disse brukte vi på å finfiske litt lenger inn i vika, uten noe mer enn et par knurr i båten. Så dro vinden på igjen fra en annen kant. Vi flyktet derfor videre fra vinden til ei ny bukt der vi fant enda en plass med bra med stor lusuer, og Leif fikk en blåkjeft igjen.

Vinden ble i midlertid bare verre ettersom vi kom lenger utover ettermiddagen. Vi ble faktisk etter hvert så lei at vi begynte å snakke om å dra i land og fiske gylte i småbåthavna i stedet. Som et siste håp ringte jeg til Andreas og spurte hvordan det gikk der borte. Joda, de lå cirka 2 kilometer lenger bort i fjorden (hvorfra vi først hadde flyktet) og der var det nesten vindstille. Hæ?, sa jeg, nå tuller du eller? Neida, de fisket lyr langs en fjellvegg, og det var utmerkede forhold. Men vi kan jo se dere?, sa jeg, og her vi er blåser det jo småspiker? Og dere ligger jo midt i en utsatt posisjon for den vindretningen som er så plagsom? Neida, han tulla ikke han, sa han. OK, sa jeg, da kjører vi bort til dere (det tok litt tid da vi ikke akkurat hadde kraftige motorer på båtene), men tuller du nå, så river jeg hodet av deg!, sa jeg med et smil.

Så vi tuslet bortover skrått i mot vinden. Og av alle merkelige ting; ettersom vi nærmet oss stilnet det av mer og mer, selv om vinden ut fra der vi hadde vært skulle stått rett på der de fisket. Været i fjorder lever sitt eget liv, kan jeg i alle fall fastslå….

Nuvel, dermed steg fiskeinspirasjonen betraktelig hos Leif og meg igjen, og vi fisket litt etter både brungylt og lyr (dog uten uttelling), før vi fulgte de andre til en bratt fjellvegg de hadde fisket ved noen dager før. Her hadde Irvin fått specimen (riktig stor!) lusuer på 550 gram, og vi la oss til for å drifte og fiske på 200 meters dyp. Og du verden som det nappet. Det sto mengder med lusuer fulle av rogn i fjellveggen, og vi fikk både 1, 2 og 3 per nedslipp. Og vinden var historie.

Lusuer er en ganske pen fisk når ikke øya spretter ut 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Endelig rolige vindforhold 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Vi fikk vel nærmere 60 lusuer på to båter i løpet av kvelden. Snittvekta per fisk lå på rett oppunder 300 gram De var altså såpass store at de var helt greie å ta til mat. Marius fikk den største – en specimenfisk på 530 gram, og var meget fornøyd med det. Jeg kunne notere meg for ny pers på 440 gram, og Andreas forbedret vel persen sin 4-5 ganger opp til litt over 400 gram, han også. Og inne i mellom kom det opp noen brosmer og smålanger (eller sykkelpumper, som de også kalles…). Og ikke minst fikk Andreas en småpen lyr på 3,7 kilo.

Utover kvelden ble det helt stille, og Andreas og Marius lot bare båten sin flyte utover stadig dypere vann.

Solnedgang over Åkrafjorden 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Da de sveivet opp for kvelden kunne Andreas konstatere at det som hadde smånappet en stund på stanga hans var en liten kolmule som hadde hengt seg på. Den arten mangler både Leif og jeg, så vi lot oss inspirere og drev utover fjorden selv også. Og snart merket jeg smånapping i stanga. Etter å ha dratt bom et par ganger satt det på noe. Jeg var litt spent da jeg sveivet opp, selv om jeg anså det som mest sannsynlig at det var småhai. Og jada, småhai var det definitivt. Jeg hadde begynt å tro at denne rakkern ikke skulle bli blant de 52 artene, men det unngikk jeg ikke gitt.

ART 40 Svarthå 30-4-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Også så liten da; anslagsvis 50 gram. Norgesrekordholderen på arten, Andreas, lo godt da han konstaterte at denne mikrofisken skulle bli tema for art nummer 40. Men sånn er reglene!

Senere fiske av arten:

Det ble ingen flere svarthå på meg turen, og jeg gråt ikke av den grunn. Og siden har det kun blitt ferskvannsfiske, og da hadde jeg blitt overrasket om jeg hadde fått svarthå, gitt: «Ånei, ikke her også!».

Om svarthå

Om enn svarthåen er en sterkt mislikt agntjuv, så er den dog en viktig brikke i økosystemet på dypt vann i havet, og den er jo en ganske vakker fisk (men som Rune Johansen sier i sin bok Meite: finnes det stygg fisk da?). På engelsk lyder den navnet Velvet Belly, og fløyelsmage er i grunn ikke så dumt navn på denne fisken. Den har dog to meget spisse pigger på ryggen, så akkurat der er den ikke mye fløyelsaktig. Når den i tillegg er veldig kjapp til å bukte seg, så innbyr den ikke til å tas på. Men er man forsiktig og løfter den opp etter halen og deretter tar tak under hodet, kan man føle at huden faktisk er som veldig fint sandpapir, nesten fløyelsaktig…

Jeg visste om piggene på forhånd første gang jeg fikk den, men jeg visste ikke at den var så kjapp. Så det endte med en skikkelig blodprøve på håndbaken. Noen har visstnok blitt dårlige av dette, men piggene er ikke giftige, så det skal ikke være noen grunn til bekymring. Jeg merket i alle fall ikke noe mer.

Her ser man piggen på bakkroppen 23.10.09 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen finnes i store stimer på dyp under 2-300 meter over mudderbunn. Den finnes også langs hele kysten vår opp til Finnmark. Den er ikke mulig å forveksle med noen av de andre vanlige småhaiene våre, da den er svart på mesteparten av kroppen med en lysere buk. Buken er faktisk besatt med lysorganer som sender ut blinkende lys i serie. Jeg har dog ikke lagt merke til dette hos de jeg har fått, så enten er de ikke særlig hyppe på å lyse på land, eller så er lyset veldig svakt (sannsynligvis det siste).

Svarthå 18.04.11 (Foto: Ole-Håkon Heier)

Svarthå 18.04.11 (1) (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen napper og drar litt i agnet. Naturlig nok får man aldri de store hoggene fra en så liten fisk. Og den har en helt egen egenskap til å tre seg inn på den største krok. Svarthåen under satt på en 9/0-krok under langefiske.

Langesund mikrosvarthå Leif 27.04.08 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Svarthåen er Nord-Atlanterens minste hai. De fleste steder man får den veier den fra 100 – 400 gram, men den kan bli større enn som så. Området utenfor Langesund er kjent som en plass der svarthåen kan bli stor, og det er også her norgesrekorden ble tatt i 2011. Andreas var fangstmannen, og fisken veide 960 gram. NM Sportsfiske har satt grensen for specimenfisk (ordentlig stor fisk) til 750 gram, og du har fått en flott svarthå om den veier over 500 gram. Selv om man sjelden tenker på en svarthå som flott når man har blitt plaget av den noen turer…

Svarthå 580g 25.04.07 (Foto: Leif Andersen).

Som det meste av fisk kan den sikkert spises, men jeg har aldri prøvd, på tross av mitt prinsipp om at alt skal smakes på. Den er som regel såpass liten at det neppe hadde blitt mye kjøtt av en fisk. Den må nok renses umiddelbart slik som annen hai for å unngå ammoniakksmak.

For mer om svarthå les her: Fiskepedia

Ukens apropos

Plagsomme fiskearter.

Selv om jeg fiske etter alt med finner, og registrerer ti-på-topp-lister for samtlige arter fanget i Norge, er det ikke alltid jeg er like begeistret for å få fisk. Når man fisker etter en bestemt art eller store fisker, vil andre arter eller småfisk bare være forstyrrende for fisket. Man ender opp med både å bruke tid på å dra opp fisk man ikke ønsker, og man bråker og plasker unødvendig på fiskeplassen. Noen ganger kan man selektere bort de artene/fiskene man ikke ønsker ved å skifte agntype eller gå opp på agnstørrelsen, men i andre tilfeller hjelper ikke dette i det hele tatt, eller man må faktisk bruke det aktuelle agnet for å få den fisken man er ute etter.

Som vel kommer tydelig frem i teksten over kan svarthå være en pine og en plage under fiske på dypt vann, der den sakte, men sikkert gnager kroken ren.

Haigomlemerker på agnet 1-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Her havnet jeg tydeligvis midt i en stim med svarthå 09.04.10 (Foto: Leif Andersen).

En annen fisk i saltvann som kan være plagsom er hvittingen, og da spesielt langs Østfoldkysten. Uansett hvor man er så kryr det av hvitting. Og de biter på alt de ser. Det fungerer nå en gang om man fisker etter større fisk, men fisker man etter mindre fiskearter langs bryggekanten er det ingen vei utenom småhvittingen.

I ferskvann er det mange eksempler. Karpemeitere kunne for eksempel i mange tilfeller kommet langt med mark, mais eller tilsvarende agn, om ikke det hadde vært for at det fantes andre typer karpefisk i vannet som er mer frempå enn karpa selv. Dermed blir boilies det eneste gangbare alternativet.

Under abbormeite i vann med gjedde har man en utfordring. Abboren er vār for ting som ikke stemmer med agnfisken, så fortom er et minus. Fluorkarbon er det beste alternativet, men så er det disse gjeddetennene da. Kompromisset blir gjerne så tynn fortom av fluorkarbon som mulig samtidig som at man fortsatt har en fair sjanse til å berge gjedda. Så er det en annen sak de dagene på isen hvor man får 15 gjedder og ingen abbor…

Fisker man etter stor mort finnes det som regel alltid liten mort, og i mye større antall. Da kan utfordringen være stor når det gjelder å selektere bort de små fiskene.

Og for ørretfiskere i vann som også har mort er skuffelsen like stor hver gang duppen går under og en blank karpefisk dukker opp.

Dette er uansett en del av utfordringen knyttet til det å fiske, så det er bare å fundere videre på hvordan man kommer best mulig ut av denne typen problemstilling der du fisker. Lykke til!

Siden sist

Første delen av den siste uka var tettpakket med ikke-fiskerelaterte aktiviteter, men jeg fikk allikevel stukket inn et par timer etter stam på tirsdagskvelden (15.5.).

Etter at 17. mai var vel overstått ble det imidlertid både bedre vær, mer tid og mer fiske. Fredagen 18. mai hadde jeg satt av til min tradisjonelle årlige ørretmeitetur, og det gikk slettes ikke verst. Det ble bestenotering på ørret på «52-52» med en nydelig fisk på 1090 gram og 47 cm, bestenotering på mort på «52-52» med en fisk på 210 gram (mye igjen å gå på her) og art nummer 44 kom på land.

Ørret 1090 gram og 47 cm 18-5-12 (Foto: Rune Askautrud).

Mort 210 gram 18-5-12 (Foto: Ole-Håkon Heier).

Lørdag 19. mai tok jeg med ungene på en etterlengtet tur, og det ble bra med fisk. Jeg er stort sett bare fulltids assistent på slike turer, men dro opp 4 fisk i forskjellige sammenhenger, derav forbedring på art 44 og sannelig også art nummer 45 i «52-52». En opptelling i keepnettet viste for øvrig vel 30 fisk etter endt økt.

Per 19. mai har jeg dermed vært på 28 turer i saltvann og 33 turer i ferskvann, pluss en kombinert ferskvanns- og saltvannstur siden 12.8.2011.

Neste uke kommer den artigste skruen av en fisk så langt i «52-52»….