Hver eneste høst går ildsjelene i Lonevåg Sportsfiskarlag på Osterøy manngard opp Loneelva, utstyrt med hodelykter og store håver. Fremtiden til den spesielle laksestammen som lever her er ikke noe det tas lett på.
Av: Endre Hopland
Mørket er i ferd med å senke seg over Nord-Europas største innlandsøy i det fire karer ikledd vadere trakker ut i Loneelva. Vannstanden er rekordlav til slutten av oktober å være, en naturlig konsekvens av den unormalt flotte høsten Vestlandet har vært velsignet med i 2016. Nesten fire uker uten en regndråpe er bra uansett hvor i Norge en befinner seg, men like utenfor Bergen er det nærmest sensasjonelt. Forholdene er ideelle for å fange laks med håv.
Loneelva er åpen for tradisjonelt fiske fra 15. juni til 15. september. I ukene etter at fredningen trer i kraft, er det ildsjelene i sportsfiskerlaget og elveeierlaget som inntar elven. Det viktige stamfisket foregår primært med fluestang, men sent på året blir det også en tur eller to med hodelykt og håv. Laksestammen i elven har helt spesielle gener, og disse er det viktig å bevare. En del fisk gyter selvsagt på elven også, men siden en aldri kan helgardere seg mot ytre farer som silosaft, tørke, oksygenmangel og lignende, er klekkeriet som ligger like ved elvebredden en veldig viktig del av forvaltningen. Den menneskelige assistansen garanterer nemlig at elvens beboere får ført slekten videre.
Det går ikke mange sekundene før karene i elven oppdager den første laksen. Dessverre stikker denne ut i den eneste djuphølen i området, og med dette også i sikkerhet for de store håvene. Det blir elvegyting på den fruen i år.
Ferden går videre oppover elven, og det er mye sjøørret å se. Flere av disse er også flotte eksemplarer på oppunder to kilo. Laksen glimrer derimot med sitt fravær, men den erfarne stamfiskegjengen stresser ikke av den grunn. De vet at det står noen fine eksemplarer i kulpene noen hundre meter lenger oppe.
– Elven produserer enormt mye sjøørret, men det er klart mest fisk mellom en halv og en kilo. De over to er sjeldnere. Laksen ligger gjerne på fire-fem kilo, men det går en god del større fisk her, også. Vi har flere på syv-åtte kilo gående i karene på klekkeriet nå, forteller Edvard Mikkelsen, klekkeribestyrer og styreformann i elveutvalget, mens vi trakker oppover elven.
Denne formen for stamfiske handler om samarbeid, og utenom karene som går ute i vannet, er det også med et par mann oppe på elvebredden. Disse assisterer med lys og flere sett øyne, men har også ansvaret for å frakte fisken som fanges ned igjen til klekkeriet så kjapt som mulig. Transporten skjer i bil, med fisken plassert i store melkespann med vann i.
Rundt en sving åpenbarer et fint elvestrekke seg. Sjøørreten dominerer her også, men langs bunnen står også noen større fisker med svart rygg. Den første laksen er i melkespannet nokså kjapt, og like etter får Reidar Staalesen fisk nummer to i håven, en flott hunnfisk på rundt fem kilo.
– Det er en fantastisk følelse, sier Staalesen, som brenner for alt som har med laks- og sjøørret å gjøre i hjemfylket sitt, og elsker å ta del i stamfisket i Loneelva.
Oppe på elvebredden kommer John Olav Myking ilende til med melkespannet, og ikke lenge etter er to gyteklare Lone-lakser ute på sin aller første biltur noen gang.
Nede i klekkeriet venter Dagfinn Revheim med merkeutstyr og konvolutter for skjellprøver. Revheim er en av de virkelige veteranene i laget, og drev også klekkeriet inntil han pensjonerte seg for tre år siden. Pensjonstilværelsen er likevel et relativt begrep når det kommer til dugnadsarbeid i elven han er så glad i, så han er fremdeles med på det meste av stamfiskearbeidet.
– Vi har rundt 30 fisker gående i karene nå, og vi begynner ikke med stryking før vi har fått tilbakemelding på skjellprøvene vi har sendt til Veterinærinstituttet. Det er nemlig bare Lone-fisken som skal strykes. Eventuelle feilvandrere og oppdrettsfisker må lukes ut, sier han til Hooked.
Laksen fra Loneelva har som nevnt en meget spesiell genetikk. Den er vanligvis enkel å kjenne igjen bare på utseende, da fiskene nesten alltid er relativt langstrakte og slanke i figuren. Det er likevel genetikken, eller kanskje også tilpasningsdyktigheten, som gjør stammen til noe helt utenom det vanlige i norsk standard.
– Lone-laksen er ekstremt hardfør. Tidligere hadde vi et sikkerhetssystem for elven, der vi hadde Lone-fisk gående inne i Eidfjord i tilfelle noe skulle skje med elven. Fisken vår var den eneste som tålte en hel sommermåned med tørke og lite og oksygenfattig vann. Fisken fra de andre stammene døde under påkjenningene, forteller Revheim.
Sammen med Mikkelsen og Myking tar han skjellprøver, måler og merker de nyankomne laksene. Prøvene skal nordover til Trondheim for analyse, men akkurat disse fiskene er karene helt sikre på hører hjemme i Loneelva.
– Det er ytterst få oppdrettsfisker som tas i loneelva. En og annen Vosso-fisk svømmer feil, men i år har jeg bare hørt om en oppdretter. For en del år siden kom det opp mye rømt regnbueørret om vinteren, men da fikk vi kjapt tillatelse til å ta disse ut av elven, sier Revheim til Hooked.
I løpet av kvelden kommer ytterligere noen fisker inn til klekkeriet, og alt av prøver, måling og merking blir gjennomført på sedvanlig vis. Loneelva er ikke noen stor elv, men likevel en vakker perle med egen laksestamme og mange engasjerte mennesker som bryr seg.
Se flere bilder fra stamfisket her:
Selve strykingen skjer først om noen uker, med veterinær representert. Til våren skal et sted mellom 30 000 og 80 000 yngel settes tilbake i elven, igjen.
– Dette er store tall, men det må til. Det finnes nemlig mange farer for en liten fisk, og det er faktisk bare en eneste prosent av yngelen som overlever. Disse kommer tilbake igjen, og vi har flere tredje- og fjerdegangsgytere registrert i arkivene våre, forteller Revheim.
Strykingen av fisken som blir funnet verdig, skjer i løpet av november. Hooked kommer til å være flue på veggen også under denne prosessen, så følg med videre…