De er like merkelige som de er fascinerende, og det er slett ingen selvfølge at de tar agnet du presenterer. Denne uforutsigbarheten er da også noe av det som gjør flyndrefisket så spennende.
Av: Endre Hopland
To forsiktige rist i stangtuppen indikerer at et eller annet har funnet agnet mitt der ute på sandbanken. Det er sol, det er tilnærmet varmt og det er godt å være levende. Jeg setter et kjapt tilslag, og karpestangen bøyer seg fint. Utvilsomt en flat en, dette her. Fisken følger bunn helt inn til land, der den landes uproblematisk. En brukbar skrubbe blir dagens første, og det etter bare noen minutters fiske. Kanskje skal aktiviteten stå i stil med været denne aprildagen?
Erfaringsmessig gjelder det å smi mens jernet er varmt når det kommer til flyndrefiskene våre. Huggperiodene til de flate kan nemlig være korte og intense. Derfor egnes det om i full fart, og riggen blir sendt ut i samme område som den lå. Reke/blåskjell-comboen har ikke mer enn så vidt truffet bunnen før det napper på ny. Denne gangen er det en rødspette som blir håvet, og ti minutter senere har også en sandflyndre og dagens andre skrubbe sett tørt land. Det er aktivitet på sandbanken, og det er en fantastisk følelse.
Flatfiskene har et stort slektstre. Forskerne blir faktisk ikke helt enige om hvor stort det er, men trolig inkluderer den tjukkeste, verdensomfattende slekta nærmere 800 arter, fordelt på elleve ulike familier. Her hjemme er det i all hovedsak fire flatfiskfamilier det er reell mulighet for å komme i kontakt med; flyndrer, tunger, tungevarer og varer.
På generelt grunnlag er flyndrene de enkleste, og det er også disse som får fokuset i denne artikkelen. De overnevnte skrubbene, rødspettene og sandflyndrene tilhører alle de norske flyndrene. Disse er nokså vanlige sportsfisker å treffe på under kystmeite, på samme måte som lomre, gapeflyndre og enkelte steder også kveite. Smørflyndre og blåkveite er de øvrige to flyndrene vi har her hjemme, men de stiller i en helt annen vanskelighetsgrad enn de øvrige artene. Spesielt når en fisker fra land.
Metamorfose
Felles for flyndrene er den flate kroppsformen, som er perfekt tilpasset et liv på bunnen. Flyndrene har i utgangspunktet øynene på høyre side av hodet, i motsetning til slektningene i varfamilien som har venstrevendte øyne. Det merkelige er at flyndrene ikke er fødd flate og høyrevridde. Faktisk ser flyndreyngelen ut som en hvilken som helst annen fisk med symmetrisk kroppsform.
I løpet av yngelstadiet gjennomgår derimot de unge flyndrene en metamorfose, der kroppen flater ut og det venstre øyet vandrer over til høyresiden. Når metamorfosen er gjennomført er flyndrene tilnærmet perfekt tilpasset et liv på havbunnen, en tilpassing som blir enda mer suveren etter hvert som fiskene tar kamuflasjefarger etter bunnforholdene de lever på. Fra sin bunnlevende tilværelse perfeksjonerer de også sine effektive jaktteknikker.
For at flyndrene våre kan kunsten å jakte, det er hevet over enhver tvil. Ofte ligger flatfisken nedgravd og venter på at byttet skal komme forbi, men det er utvilsomt en myte at det er slik de skaffer all maten sin. Faktisk viser all erfaring at aktivt fiske, altså agn i bevegelse, gir mer fisk. Og når en fisker etter flyndrer er det slett ikke uvanlig med følgefisk som viser interesse for agnet. Det kan være noe å ha i bakhodet før du gir deg flyndrene i kast.
Selv fisker jeg alltid med minst to stenger når jeg er på jakt etter flyndre fra land. På denne måten får jeg fisket både aktivt og statisk, i tillegg til at jeg får dekket et større område og testet flere ulike agn. Dette er en klar fordel. Det finnes nemlig ingen absolutt fasit når det kommer til flyndrene sitt hugghumør. Av og til er det bare statisk som funker, selv om det altså er agn i bevegelse som jevnt over lokker til flest hugg.
Naturlig agn
Så, hva skal en fiske med for å lokke en flyndre til hugg? Dessverre finnes det heller ikke her noe fullgodt svar som garanterer suksess. Det som likevel er på det reine er at naturlig agn trumfer alt annet. Selv liker jeg å fiske med kombinasjonsagn, der jeg bruker en kokt eller en rå reke som base, for så å surre denne inn med blåskjell. Omtrent som en baconsurret indrefilet.
Blåskjellet henger godt om du surrer med elastisk surretråd. Reke og blåskjell funker bra til alle flatfiskene våre, men det gjør også agn av fisk. Strimler av makrell og sild, hel brisling, tobis, stingsild og kutlinger kan være akkurat rett medisin enkelte dager.
Med unntak av kveite, blåkveite og smørflyndre kan de norske flyndrene fiskes tilnærmet likt, og med nokså like agn. Skrubbene er kanskje de mest grådige av de fem, og også den det er enklest å komme i kontakt med. Store deler av året finner en nemlig skrubber på veldig grunt vann, gjerne i nærheten av en ferskvannskilde.
Det er slett ikke uvanlig å kunne kikkmeite skrubbe, og når de er sultne tar de det meste. Jeg har fått skrubbe på alt fra kutling til tørrflue, så her er det bare fantasien som setter grenser. Det enkle er likevel ofte det beste, og en kokt, skrellet reke gjør stort sett susen. Skrubbene treffer du også lenger nedover i marbakken, uten at agnet trenger å være særlig annerledes av den grunn. Er skrubbene i bettet, tar de det meste.
Rødspettene, gapeflyndrene og sandflyndrene er også utpregede rovfisker, men de er ikke alltid like enkle å få til å ta. Spesielt ikke de større eksemplarene. Reke/blåskjell-comboer, fisket på glidende takler, har fungert bra for mitt vedkommende. Det samme har biter av røye (!) og såkalte agnpølser, som i praksis er bandasjestrømper full av det agnet du måtte ha troen på. Sistnevnte er spesielt effektivt til rødspettene. Andre gode agn er diverse sjølevende mark, skjell og akkar.
Også lomrene kan fint fiskes glidende med reke og blåskjell, men da disse er mindre i kjeften enn resten av familien, må en gjerne litt ned i krok- og agnstørrelse for å få fisken til å henge. Det er også verd å merke seg at de fleste flyndrer helt fint kan gå oppover i sjøen og ta en opphenger som fiskes lenger over bunn enn slepet.
Nysgjerrige fisker
Til flyndrefiske foretrekker jeg spisse og langskaftede kroker med plass til litt agn. Selve krokfortommene kan du med fordel dandere med perler, spinnerblader eller gummislange. Flyndrene våre er nemlig nysgjerrige skapninger, og ofte er det små detaljer som kan skille suksess fra fiasko. Men ikke alltid. Variasjon er et viktig stikkord, her som så mange andre steder.
Når det gjelder flyndrene sine habitat er det flere ting å se etter. Felles for de fleste flyndrearter er at de liker flat bunn. Litt skråning er ofte bra, men om terrenget er kupert har du neppe funnet godplassen. Sand, grus og leire er fine underlag, gjerne med innslag av tang, stein og andre detaljer som tiltrekker seg mindre byttedyr.
Flytebrygger med skjellgrodde tau og kjettinger er også ofte plasser flyndrene setter pris på. Det er ellers en klar fordel at det er jevnlig bevegelse i vannet. Strømmen fører nemlig med seg byttedyr, og det er ofte akkurat i strømskiftet at det smeller. Smale sund med sand- eller grusbunn er derfor en fin plass å starte.
Om du ennå ikke har latt deg fascinere av flyndrefisket, er det bare å utnytte de varme årstidene godt. Men pass på, det er lett å bli hektet.
De vanligste flyndrene våre
Rødspette (Pleuronectes platessa):
Vår mest kjente flyndre utenom kveiten, og en veldig populær matfisk. Fisken kjennes best igjen på sine solide beinknuter i skallen, sin glatte og slimete overflate og sine markerte, røde flekker. Vær likevel obs på at ikke alle rødspetter har like markerte flekker, og at flere andre flyndrearter kan være flekkete.
Sandflyndre (Limanda limanda):
Sandflyndren kan minne om rødspetten, men blir ikke like stor, og har en helt annen overflate. Små flekker er vanlig, men ryggen er ru i stedet for glatt. Den markante midtlinjen som går over fiskens rygg har også en tydelig bue over brystfinnen.
Skrubbe (Platichthys flesus):
Også skrubben kan minne om rødspette, men den har et tydelig mindre flatt tverrsnitt enn fetteren sin. De fleste skrubber har partier med ruhet på overflaten, primært langs sidene og langs midtlinjen, mens sidefiletene er glatte. Skrubbene tåler ferskvann godt, og det er ikke uvanlig å få de langt oppe i enkelte elver.
Gapeflyndre (Hippoglossoides platessoides):
Gapeflyndren kan minne om både småkveite og glassvar, med sin smale kroppsform og store kjeft. Sporden til fisken er, i motsetning til kveiten, avrundet i ytterfinnene. Overflaten er ru, og undersiden er veldig lys, nesten gjennomfiktig.
Lomre (Microstomus kitt):
Lomrene har ofte veldig fine farger, og overflaten kan være alt fra brun til regnbuemarmorert. Med liten kjeft og store botox-lepper, skiller fisken seg tydelig fra resten av flyndrene våre. Overflaten er glatt.
Kveite (Hippoglossus hippoglossus):
Kveiter med noen år på nakken kan en ikke ta feil av. Ingen annen norsk flyndrefisk kommer i nærheten av størrelsen. Overflaten er glatt, og kroppen en langstrakt og forholdsvis smal, men kraftig. Sporden er stor, på samme måte som kjeften og appetitten. Minstemål er 80 centimeter.