Langt nede i de dype fjordene våre, der solen aldri skinner, er det faktisk et yrende fiskeliv. Folk flest har hørt om de klassiske linefiskene lange og brosme, men med riktig utstyr og metode kan du faktisk komme i kontakt med langt mer spennende arter enn som så.
Av: Endre Hopland
Det drar på litt fra vest i det den 19 fot store Vikingen skyter fart over fjorden. Årets første skikkelige sommerdag er i ferd med å bli til kveld, og brisen kjøler gradvis ned skipperens langtidskokte hode. På den gamle ferjekaien på motsatt side av fjordbassenget venter Geir Andreassen og Ojan Andersen, og planene for kvelden og natten er ambisiøse.
Targetartene er fjorddypets rariteter, med den merkelige skolesten som hovedmål. Skolesten er en fisk folk flest aldri har hørt om, men som faktisk er ganske tallrik i de dype fjordene våre. Naturlig agn og mange meter snøre er fremgangsmåten dersom en vil få arten til å bite, for den er absolutt ikke en fisk du tilfeldigvis får når du står og denger sluk langs svabergene. Nei, her kreves det skikkelige forberedelser og tålmodighet. Mye tålmodighet. Selv venter jeg enda, til tross for at jeg sikkert har et trettitalls turer etter raringen med de digre øynene. Kanskje tar ventetiden slutt i kveld?
Vi begynner fisket på et overkommelig dyp, nærmere bestemt 220 meter, i en slakk bakke som ender i en større flate. Dette er et typisk samlingssted for mange forskjellige dypvannsarter, noe vi også har tatt høyde for. Paternostertaklene er utstyrt med fem kroker i størrelser 1/O-4/O, alle med to meters mellomrom.
Nederst på takkelet er det også montert en ti meter lang knekkfortom, slik at selve fisket foregår et stykke opp i vannsøylen. Dette gjør vi både fordi vi ønsker å unngå de aggressive og bunnlevende småbrosmene, og fordi mange av artene vi vil ha ofte holder seg noen favner over bunnen. Krokene er ellers egnet med sild, makrell, reker og kombinasjoner av disse, og det tar ikke lang tid før den første fisken viser interesse der nede.
Blå start
– Der skjer det noe, sier Geir, mens han skifter grep og gjør seg klar til å sette et skikkelig tilslag.
Stangtuppen beveger seg ganske riktig mot vannflaten, og i det Geir smeller til, får den myke Solterraen en fin bøy. Etter et par minutter med sveiving kommer fisken til syne, og vi kan notere blålange som turens første art. Den utpregede dypvannsfisken er rødlistet på grunn av kommersielt overfiske på gyteplassene ute i havet, men den er ikke fredet og det er lov å fiske den med stang og håndsnøre.
På de rette stedene er den også relativt tallrik, blant annet i fjorden vi nå fisker. For folk flest er den likevel som en spesiell fangst å regne, og absolutt en av dypets raringer. De store øynene som er plassert nesten midt oppe på hodet, vitner også om at dette er en fisk som jakter oppover i sjøen. Denne teorien har gang på gang vist seg å stemme bra med virkeligheten, for de aller fleste blålangene vi får tar høyt over bunnen.
Geir har fått hele 111 forskjellige arter på stang i Norge, men mangler i likhet med meg selv skolesten. Under hele sveiveøkten hadde han derfor et håp om at det var art nummer 112 som hadde falt for en av krokene hans, men den gang ei. Blålangen er likevel en finfin bifangst, og som matfisk er den noe av det beste som svømmer i sjøen.
Ojan er den eneste om bord som faktisk har fått skolest, noe han diskret passer på å fortelle oss med jevne mellomrom. Selv fisker han bare med slep og et stort agn på bunnen, i håp om å treffe på en spisskate. Dette er ikke en vanlig fisk her i fjorden, men de finnes. Og de er både store og stilige.
Artsrikt i dypet
Spisskater blir det dessverre dårlig med denne turen, men både stor kolmule og vassild, hågjel, svarthå og pigghå blir med opp fra dypet. Kolmulen og vassilden er absolutt som dypvannsrariteter å regne, og selv om begge artene er velsmakende, bruker vi de helst som agn til større fisk. De to artene er nemlig langt nede på næringskjeden, og står på menyen til det meste i havet som har store tenner.
De tre haiartene er på sin side ikke noe annet enn agntyver. Svarthåen blir knapt en kilo tung, mens hågjelen nok kan strekke seg mot tokilosmerket. De er glupske og tar det meste som blir servert, men de er ikke brukende til noe annet enn revemat. Ikke er det noe futt i de, heller. Heldigvis mangler haiene svømmeblære, så det er ikke noe problem å sette de tilbake, selv etter å ha sveivet de opp fra store dyp.
Det samme gjelder for pigghåen, som riktig nok blir over ti kilo tung og er god på smak, men som er fredet i Norge på grunn av overfiske, og som derfor skal settes tilbake dersom en er uheldig og får den som bifangst.
Fisket nederst i den slakke bakken er godt, men i kjent stil glimrer skolesten med sitt fravær. Både takkel, krokstørrelse og agn er i teorien riktig, og siden det er tatt flere eksemplarer av arten på denne plassen tidligere, handler det nok mest om marginer og å treffe fisken akkurat når den er i bettet. Det er tydeligvis ikke i kveld.
Ny plass, nytt håp
Etter en del timer bestemmer vi oss derfor for å prøve lykken lenger ute i fjordsystemet, og på 440 meters dyp, midt i en bratt skrent som ender opp i en flate mer enn 600 meter under kjølen, lar vi søkker og takkel gå over bord. Taktikken er den samme som tidligere, men fisket er mer utfordrende. Her ute blåser det nemlig en god del, i tillegg til at det er dobbelt så dypt som forrige plass. Mørket har også begynt å sige på, men ny plass gir også nytt håp.
– Det var omtrent her jeg fikk min skolest. I området, i alle fall. Det smeller nå, sier Ojan optimistisk.
Ti minutter senere har vinden flyttet oss 100 meter, men ingenting har skjedd i dypet. Det begynner å bli lite snøre igjen på snellene våre, men fremdeles holder søkkene bunnen.
– Der napper det faktisk, utbryter plutselig en noe overrasket Geir, før han sveiver stangtuppen mot overflaten og setter et langt og seigt tilslag.
Det er tyngre enn vanlig der nede i dypet, men så fiskes det også med 600 gram bly og et langt takkel med mye avdrift. Etter 50 meter med sveiving konkluderer Geir med at fisken umulig kan henge på fremdeles. Han prøver å nå bunnen igjen, men nå har vi passert 500-metersmerket med god margin, og det er ikke nok snøre på snellen til at han kommer ned. Dermed blir det drifting i de frie vannmassene.
Fantasifisken
Et kvarters tid senere er vi midt ute på 600-metersflaten. Klokken har passert midnatt, det er godt mørkt ute og snellene er tomme for snøre. Vi har nå to valg: Enten sveive opp og ta et nytt drift eller sveive opp og pakke sammen. Vi bestemmer oss for det første. Bare en siste krampetrekning før det er god natt og takk for i dag.
På vei opp fra dypet mener Geir at det er litt tyngre å sveive enn vanlig, men han mistenker at det er strømmen som lurer han. 100 meter under båten blir det derimot markant tyngre. Undervannsstrømmen har definitivt fått tak i noe som henger på en av krokene hans. Troen kommer sakte men sikkert sigende, selv om all fornuft tilsier at det er en liten svarthå, også kalt havets rotte, som nok en gang skaper falske forhåpninger.
Så kommer den første kroken til syne. Den er tom. Det er også den andre, tredje og fjerde. Men ikke den femte. Der henger den, faktisk. Skolesten. Fantasifisken. Geir blir stum. Han har fått mye fisk opp gjennom årene, og latterlig mange arter, men denne her har han aldri tidligere sett i levende live. Ojan deler ut bamseklem før Geir egentlig skjønner hva som har skjedd. Gliset er på plass, men det er et glis mest preget av sjokk og overraskelse. For en utrolig merkelig skapning. Merkelig og stygg. Men fascinerende. Absolutt fascinerende.
Vi gjør et nytt drift, men det er nesten mest for syns skyld. Turen er allerede en udiskutabel suksess, og kan ikke bli særlig mye bedre. Vinden legger seg, men det er dags for å gi seg. Dypet har levert varene nok en gang, men for min del fortsetter ventingen…