Når kulingen og det tette snøkavet står rett imot, er det godt å kunne tenke på smaragdgrønne elver og høy sol langt sør i verden.
Tekst og foto: Trond Andersson
Grytidlig en mørk januarmorgen kjører jeg forventningsfull mot isfiskeeventyret i høyfjellet. I flere dager har ryktene om store røyer og stålis i innløpsoset versert nede i bygda. Med slike lokkende utsikter har jeg ikke noe problem med å forlate den gode og varme senga.
Gjennom hele natta har det snødd kraftig og jo nærmere fjellet jeg kommer blir snøværet tettere og veien mer og mer uframkommelig. Ikke en brøytebil er å se – ikke noen andre biler heller for den saks skyld! Ved den siste oppstigninga til høyfjellet kommer også vinden hylende. Sterk kuling og tørr nysnø er ingen god kombinasjon for biltransport i høyfjellet. Jeg ser absolutt ingenting og stopper.
«Når mannen synger på pampasen og steppen, er det av lengsel etter syngende vann. når han vandrer tundraer og istider, er det for å finne en åpen råk».
– Nils Johan Rud
Etter mye strev får jeg snudd bilen og kjører forsiktig tilbake. Men det er lite tilfredsstillende å kjøre hjem med uforretta sak. Derfor presser jeg bilen inn i ei snøfonn i vegkanten og «parkerer» ved et annet røyevann. Det ligger ca. hundre meter lavere og vinden er ikke fullt så sterk. Jeg spenner jeg på meg fjellskia og brøyter kroppen gjennom en kilometer med snøkav og irriterende mye overvann. Heldigvis har jeg vinden i ryggen.
Svett og sliten kommer jeg fram til fiskeplassen. Der får jeg av meg skia og tråkker rett ned i 15 centimeter overvann! Pokker! Det iskalde vannet strømmer ned i skistøvlene og gir meg en fornemmelse av hvordan det er et visst sted…
Etter mye strev får jeg skifta til tørre sokker og varme sko. Den kraftige vinden fyller det første hullet med tettpakka snø før jeg får fram isøsa fra sekken. Ikke akkurat forhold for lett mormyshkafiske. Etter et par timer og noen smårøyer er jeg iskald, fiskelei og er mer enn klar for hjemturen. Med iskalde og stive hender pakker jeg sammen utstyret og får på meg de stivfrosne skistøvlene.
Nå kommer kulingen rett imot og den stopper meg flere ganger på tilbaketuren over vannet. Jeg er bare en mørk, utydelig flekk inne i det tette snøkavet. En sliten mørk flekk som begynner å tenke smaragdgrønne tanker. For akkurat nå skinner den patagonske sola varmt over Rio Petrohué langt sør i Chile. Gjennom snøkavet kan jeg tydelig se hvordan solstrålene trenger seg gjennom det smaragdgrønne elvevannet og treffer breie, kraftige ørretrygger. En iskald gringo fra Noruega skulle gjerne vært der akkurat nå…
Rio Petrohuè ligger i chilensk Patagonia og dit er det fryktelig langt! Men har du først kommet til Puerto Montt, som er «hovedstaden» i de tre provinsene som utgjør chilensk Patagonia, begynner du å nærme deg.
Rio Petrohuè har hatt en magisk tiltrekningskraft på meg helt siden vi møttes første gang. Da hadde Per Erik Borge og jeg fisket i utallige elver som ørretloffere i chilensk Patagonia. Vakre og eventyrlige elver som var gavmilde med store ørretopplevelser. Vi fulgte elvene fra Andesfjellene ned mot Stillehavet. De har hemmelighetsfulle navn som Rio Futalefu, Rio Yelcho, Rio Palena, Rio Puelo, Rio Cucao og ikke minst Rio Cochamo.
I Rio Cochamo fisket vi i glassklart vann langs «The Cochamo Trail». Stien hvor Butch Cassidy og The Sundance Kid førte krøtterflokkene sine fra Argentina, over Andesfjellene, fram til kjøttmarkedene i Chile.
De to sagnomsuste tog- og bankranerne var jaget av amerikansk politi og prøvde seg en periode som kvegfarmere i Argentina. Men dette livet varte ikke lenge for de to urolige sjelene. Det var enklere å robbe banker. En aktivitet de gjenopptok og som tilslutt førte til deres bane.
Butch Cassidy og The Sundance Kid prøvde sikkert ikke fiskelykken i Rio Cochamo, men vi fulgte ihvertfall den samme krøtterstien. De hadde sikkert skuddklare revolvere, men vi hadde stengene klare…
Etter mange dager på loffen i Patagonia kom vi møkkete og slitne tilbake til Puerto Montt. Etter noen dagers dårlig fiske på øya Chiloe bestemte vi oss for å dra tilbake til fastlandet. Vi ville avslutte turen med noen dagers ørretfiske i Rio Petrohue.
Elva ligger ikke mer enn et par times bilkjøring fra Puerto Mont. Følger du vei nr. 225 kommer du først til Puerto Varas. En liten by som ligger ved Lago Llanquihue, eller «hemmelig havn» som er det gamle indianske navnet på innsjøen.
På vannflata speiler den 2652 meter høye vulkanen Osorno seg. Den iskledde toppen er som oftest dekket av skodde. Men når den forsvinner sprer sollyset de utroligste farger utover ishatten. Lenge kunne vi sitte å se på den. 
Bak Osorno, i skyggen av Andesfjellene, ligger Lago Totos Los Santos. «Allehelgensinnsjøen» eller «Smaragdsjøen» som lokalbefolkningen treffende kaller den. Herfra renner Rio Petrohué. Elva er ikke lang, det er ikke mer enn noen få mil ned til fjorden Estuario de Reloncavi. Langs begge sider er Rio Petrohué omgitt av to naturreservater. Mot øst ligger den enorme «Parque Nacional Vicente Perez Rosalens» og mot vest lillebroren «Reserva Nacional Llanquihue».
Vi fikk leid ei hytte utenfor landsbyen Ensenada. Den ligger riktignok ved Lago Llanquihue, men herfra er veien kort til Rio Petrohuè…
Langs elvebredden og oppover de bratte liene vokser det ugjennomtrengelig urskog. Fra vestsida, der vi befinner oss, er det lettere å finne plass til bakslengen. Plantelivet er frodig og blomstene er mange. Fargerike og spennende arter som var helt ukjente for meg. Men gamle kjenninger som «Natt og dag» og «Maria Gullsko» lyser opp og gir oss en mer «heimsleg» følelse. En følelse vi absolutt ikke søker ved denne elvebredden.
Bær er det også i rikt monn. Vi plukker store, saftige bjørnebær direkte fra buskene til vi er gode og mette. Vekstforholda i den mørke, vulkanske jorda er tydeligvis svært god. Rio Petrohué er ingen stor elv, men den huser stor fisk. Størst blir laksefiskene Coho og Chinook. Vi så utallige som hoppet ute i elva. Vannspruten stod høyt da de traff vannnflata.
Ved bredden møtte vi ei lita jente som fortalte at hun hadde tatt en 14 kilos Chinook på stang året før, og den ble ikke regnet som spesielt stor! Stolt viste hun oss et fotografi som faren hadde tatt av henne og rekordfisken.
Nå var det hverken Coho eller Chinook vi er ute etter, men regnbueørret (Arco Iris) og brunørret (Fario). De kan også bli store, men vi fikk aldri noe svar på hvor store. Derimot så vi noen prakteksemplarer nede i fossene «Saltos del Petrohuè». Om noen fisker fortjener betegnelsen monstere så er det disse. Området rundt fossene er nå totalfredet så det er ikke lenger mulig å prøve seg på disse.
Men hvorfor dukker akkurat Rio Petrohué så ofte opp i hodet mitt? Jeg tror det er fordi den er summen av alt rennende ørretvann jeg har sett. De store og kampvillige fiskene, massive insektklekkinger, det gjennomsiktige smaragdgrønne vannet, de hemmelighetsfulle hølene, de klassiske strømmene, vakre fosser og alle de ukjente luktene og den imponerende naturen som omgir elva. Fra elvebredden kan vi se flere vulkaner og isbreer.
Helt øverst, der elva renner ut av Lago Todos Los Santos, fant vi den sikreste fiskeplassen. Her fikk vi alltid fisk. Renbueørreter på mellom en og to og en halv kilo er vanlig. Av og til fikk vi også brunørret, men det var ikke så ofte.
Elveørreter er lure, det visste vi fra før. Og ørretene i Rio Petrohué er ikke noe unntak. De lot seg slett ikke lure av alt de to gringoene knyttet ytterst på fortomspissen. Nei, vi måtte prøve oss fram, her som over alt hvor vann renner mot hav.
Det er allikevel to ting som er sikkert: Store fortyngede nymfer og ditto streamere er «bankers». Det samme gjelder forøvrig elvene i hele chilensk Patagonia. Mindre elver derimot, spesielt de lengre sør, kan fiskes med tørrfluer og ørretene tar de klassiske mønsterne med begjær. Men det er ingen god idé i Rio Petrohue. Ikke alle ville erkjenne det…
En dag dukker det opp et amerikansk ektepar som plasserer seg noen meter oppstrøms Andersson. Jeg hilser vennlig og prøver meg med noen hyggelige ord om vakker natur og godt fiske. Men all min vennlighet til tross, jeg blir totalt oversett. «Bloody yankees», mumler jeg halvhøyt.
Den patagonske sola blir kraftig reflektert da de pakker ut utstyret sitt. Det blinker i stenger og sneller og vadere, vadesko og vester har «riktig» logo. Ingenting er tydeligvis kjøpt hos den hyggelige handelsmannnen Rudi på lokalbutikken i Ensenada. Omsider får de dratt ut noen meter snøre og stangtuppene begynner å vifte optimistisk fram og tilbake. Det er bare litt trist at fluesnørene ikke helt vil være med på de samme bevegelsene. Noen meter får de allikevel lagt ut, men tørrfluene forsvinner hurtig i det hvitskummende vannet. Fisk ble det sjølvsagt ikke av slik aktivitet.
Derimot har jeg en stor dag med en selvbundet sort streamer med kuleøyne. Det samme får amerikanerne etter hvert som jeg lander flere store regnbueørreter. Et par av dem får seg et kakk i hodet. Den slags bestialitet liker tydeligvis ikke amerikanerne. De sender meg skarpe blikk, pakker sammen utstyret og forsvinner. Men vi skal ha stekt ørret til kvelds… må vite!
Ørretene i Rio Petrohué lever i et rikholdig spiskammer. Aldri har jeg sett så store insekter som her. Vi fant også mange forskjellige varianter av ferskvannskreps i ørretmagene. Ikke rart at fiskene smakte fantastisk godt – vi vet det – for vi fråtset i ferskt ørretkjøtt hver eneste dag! Servert med poteter, ensalada chilena (skivede tomater, forvellet gul løk, olivenolje, salt og pepper), øl og sjølvsagt nasjonaldrammen: Pisco sour.
Chilenske sportsfiskere var det alltid hyggelige å møte. Men det var ikke mange som fisket med flue. Vi traff bare to chilenske fluefiskere på hele den lange reisen vår. Chilenerne brukte sluk – og de var stoooore!
Markfiske har vært forbudt i Chile helt siden midten av 1930-tallet. Altså var det forbudt å fiske med mark da diktatoren Augusto Pinochet ledet det CIA-støtta statsskuppet i 1973 mot den lovlig valgte sosialisten Salvador Allende. Pinochet regjerte fram til 1998 og stod bak en brutal undertrykkelse av opposisjonelle (30 000 torturerte) og er anklaget for statsterrorisme. Men å fiske med mark var forbudt!
Alt utstyret de fleste chilenere trenger får de i lokalbutikken og det begrenser seg til sluker og snører. I tillegg trengs det en brukt hermetikkboks med et påspikret handtak – det er det hele. Men ingen grunn til å hovere: Før velferdsstaten Norge oppsto, var den samme metoden velkjent og svært utbredt også her i landet.
I Norge er det stas å være helt aleine på fisketur. Uttalelser som «jeg gikk i flere dager uten å treffe et eneste menneske» har høy status her i landet. Slik er det ikke i Chile! Ihvertfall er det ikke mitt inntrykk. Var det først en fisker å se, så var også resten av familien i nærheten. Det sosiale livet ved elvebredden ble en tankevekker for en litt blasert norsk sportsfisker.
En dag vi skulle fiske et sted vi kalte for «bokshølen» sto det hele ni stykker og slengte slukene sine ut i elva. På bredden yrte det av andre familemedlemmer som var i full aktivitet med matlaging og leik. Vi ble nok litt skuffet akkurat da, men ingen fare, det er høler nok til alle i Rio Petrohuè…
Vinden har øket i styrke og det er såvidt jeg kan skimte skituppene gjennom snødrevet. Jeg kjemper meg fram til ei hytte hvor jeg kan søke ly. Men pausa blir kort, for sterk kulde og en svett kropp er ingen god kombinasjon om en skal holde seg frisk. Jeg kommer meg derfor hurtig videre og sliter meg de siste meterne fram til bilen.
Likevel er humøret på topp. For i løpet av disse forblåste minuttene over isen har jeg vært på mentalt besøk i en smaragdgrønn elv som ligger veldig langt sør i verden. Må slike elver få renne i fred og berike oss med minner som kan hentes fram når det kniper…