Med betong under skosålene og trafikken som bakgrunnsmusikk, får du ikke den samme naturopplevelsen som når du sitter alene ved et tjern i skogen eller på et svaberg lengst ute i havgapet. Likevel har sentrumsfiske i Bergen absolutt sin sjarm, og ute i den dype byfjorden er det unektelig mye rart som jakter.
Av: Endre Hopland
Det har vært mørkt noen timer allerede denne høstkvelden, og jeg har nettopp sluppet av min bedre halvdel og et par venninner midt i utelivet på Bryggen i Bergen. Det er ennå en del timer til feststemte jenter skal kjøres hjem igjen, og siden en av de mest spennende kystmeiteplassene i hele kongeriket ligger midt i sentrum av Vestlandshovedstaden, er det liten tvil om hva min kveld skal brukes til. Så får jentene heller tåle litt makrellukt i bilen på hjemveien.
Det er regn og bare noen få plussgrader i luften, men innerst inne i Byfjorden er det sjelden så mye vind at det ikke er fiskbart. Denne lørdagskvelden er vinden faktisk fullstendig fraværende. Vannflaten ligger som et svart oljelokk i Skuteviken, og det lukter sjø og ikke så mye annet i det jeg parkerer helt inntil terrorgjerdet ytterst på kaien ved Bontelabo. Nå skal byfisken til pers.
Jeg er nesten alene på kaien denne kvelden. Bare en slukdengende ny landsmann er ute i samme ærend som meg, skjønt vi stiller ikke helt likt. Han er kledd i dongeribukse og en tynn vindjakke, mens jeg kjapt trer i varmedress. Han fisker småsei med sluk midt i sjøen, mens jeg har planer om å la naturlig agn gjøre jobben på bunnen. Slukfiskeren nikker anerkjennende i det jeg rigger den første surfstangen, men fortsetter sitt eget fiske uten å komme bortom for en prat.
Det første makrellagnet forsvinner ut i den mørke Bergensluften og videre ned i den enda mørkere sjøen. På gode 30 meters dyp finner agn og søkke hvile, og jeg frikobler snellen mens jeg rigger stang nummer to. Jeg rekker ikke å få ut neste agn før det er action. Runnet er hissig, og jeg aner at det kan være targetfisken som er på farten med det samme.
Seint i seng
I sportsfiske-Norge er kaien ved Bontelabo kjent for sitt store artsmangfold. Mer enn 35 forskjellige arter har blitt tatt fra betongkonstruksjonen, som da altså ligger midt i byen. Signaturarten er den snodige havmusen, en bruskfisk som er i slekt med haiene. Det er riktig nok ikke bare å hente seg et eksemplar av arten på Bontelabo-kaien, men sammen med Skarnsundet i Trøndelag er «Bonten» likevel det stedet i landet der den tradisjonelt sett har blitt fanget hyppigst på stang.
Egentlig lever havmusen dypt, men om høsten og vinteren trekker den ofte opp på grunnere vann for å spise i de mørkeste timene av døgnet. Om du har tenkt å fagne deg en havmus fra land, må du med andre ord belage deg på å gå seint til sengs. Du bør også skifte ut sluken med naturlig agn først som sist. Da øker sjansene dine betraktelig.
Stangen flekser fint i det jeg strammer opp snøret og begynner å sveive. Sirkelkroken fra Owner har opplagt fått tak i noe der ute i mørket, og på nappingen kjennes det hele riktig ut. Etter litt sveiving kommer også bekreftelsen. I lyset fra hodelykten ser jeg store øyne til syne. De er ikke til å ta feil av. Håven ligger selvsagt igjen hjemme, men kroken sitter godt i munnviken. En liten klatretur i stigen ytterst på kaien senere, og fisken er berget.
Havmusen er en fascinerende skapning. Hodet ligner en gnager, brystfinnene er store som vinger og øynene er utvilsomt tilpasset et liv på dypt vann. I stedet for spord har fisken en lang pisk, og de marmorerte tegningene på fiskekroppen er virkelig vakre. Foran den høyreiste ryggfinnen sitter en lang og skummel pigg. Et stikk fra denne kan føre til mye ubehag for den som måtte være uheldig, så denne gjelder det å passe seg godt for.
Havmus til kvelds
Under landingen av fisken har også slukfiskeren kommet bortom. Han viser seg å være fra Romania, og er nokså giret på å få havmusen med seg hjem til kvelds. Som det meste annet i sjøen kan også havmusen spises, men det er ikke aktuelt for mitt vedkommende å ta livet av fisken. Til det er den altfor flott. Dessuten tåler den godt å bli dradd opp fra dypt vann, i all den tid den mangler svømmeblære. Bruskfiskene er fine på det viset, også.
Jeg forklarer rumeneren situasjonen etter beste evne, og etter noen kjappe bilder svømmer fisken tilbake der den kom fra. Slukfiskeren drar på skuldrene. Der han kommer fra er all fisk mat, og bruskfisk er visstnok noe av det beste du kan putte i skrotten. Slike holdninger er ikke noe særlig i Norge. Den aller vanligste av bruskfiskene våre, pigghåen, er nemlig rødlistet.
Denne er slett ingen uvanlig fangst på kaien vi nå fisker, og jeg føler meg forpliktet til å kjøre et kjapt undervisningsopplegg på engelsk/norsk/rumensk/fiktivt tegnspråk. Etter en del forklaring er vi enige om dersom en bruskfisk skulle dukke opp på et eller annet tidspunkt, så skal den få friheten tilbake. Så spørs det om kunnskapen fremdeles sitter når den første pigghåen finner agnet hans.
Halvannen time senere har rumeneren pakket sammen og kjørt hjemover. Jeg har hatt et par smårun her og der, men ikke noe som ikke kan avskrives som hvitting. Jeg har rigget en karpestang med mindre makrellagn i håp om å lure en paddetorsk eller noe annet moro, men det blir med sypiker. Ytterligere to biler har ellers kommet til, begge godt lastet med østeuropeere med slukstenger. «Bontelabo-pale» er tydeligvis en slager på mange middagsbord i Bergen by.
Selv fisker jeg videre med mine små sirkelkroker og makrellagn. Aktivitet er det lite av, men alle som har fisket på kaien ved Bontelabo vet at fisken ofte slår til som lyn fra klar himmel. Og klar himmel har vi fått i løpet av de siste timene. Både stjerner og måne er fremme, og det er faktisk på grensen til fint vær, noe som slett ikke er hverdagskost i Bergen seinhøstes.
Forsiktig napp
Det begynner for alvor å gå mot kveld, og etter en periode med det som kjapt kan være krabbenapping, er det dags for å sjekke agn. Første agn blir sveivet inn, men før jeg kommer så langt som å sveive opp stang nummer to, tikker det forsiktig i dennes tilhørende snelle. Seks-syv små klikk er alt jeg får, men av og til er dette også alle livstegn en fisk gir fra seg når den har tatt agnet. Det gjelder å respondere på slike napp, så jeg løfter den kraftige Vengeance-stangen, sveiver noen omdreininger og konstaterer fast fisk. Og den er ikke liten.
Motstanden ligner ikke på noe jeg tidligere har kjent på denne kaien. Det er blytungt å dra, men et og annet rykk vitner om liv. Tankene går til stor lange eller torsk, og siden til skate. I bakhodet har jeg det faktum at jeg fisker med et lite agn på bare 30 meters dyp. De eneste skatefangstene jeg kjenner til fra «Bonten» er kloskater, og de blir virkelig ikke så tunge som dette her.
Fisken er seig å få opp, men opp skal den. Til slutt kommer da også en voksen skygge sigende, med svømmeblæren hengende ut av kjeften. Den største brosmen jeg på dette tidspunktet hadde sett.
Med svømmeblæren kastet, er fisken i realiteten ferdig. Likevel er den ennå et par høydemeter fra kaikanten. Å heise fisken opp etter 0.60-topshoten slår jeg raskt fra meg. Her må det klatres i stige igjen. Med stram topshot i venstre hånd får jeg etter mye om og men karret meg ned de fem-seks stigetrinnene. 1/0-sirkelen sitter klokkereint i underkjeven, men kroken er ikke veldig kraftig i godset. Her er det bare å ta det piano.
Akkurat dette er lettere sagt enn gjort når en henger etter en hånd med skinkene noen centimeter fra den iskalde byfjorden, men heldigvis får jeg hånden innunder gjellelokket på fisken på første forsøk.
Catfish
Nå møter jeg derimot på et annet problem. Håndfestet mitt er nemlig på et stigetrinn så nært vannet at det ikke går an å reise seg opp på noen god måte. Her sitter jeg med andre ord godt i det.
Akkurat hvordan det videre hendelsesforløpet utspinner seg er jeg faktisk litt usikker på, men slik jeg husker det får jeg i alle fall tommelgrep på et høyere trinn, med fisken hengende i samme hånd, og siden skikkelig grep høyt på stigen med den andre hånden. Brosmen får jeg slengt inn på kaien, noe jeg innbiller meg må ha sett nokså sprøtt ut for de slukdengende polakkene der oppe. Det viktigste er uansett at både fisk og fisker blir med opp, og at det bare er førstnevnte som er våt.
Vel oppe på land igjen kommer de fire polakkene som står nærmest farende. De har aldri sett en slik fisk før, og lurer på om det er en catfish. Det er det selvsagt ikke, selv om den unektelig har noen likhetstrekk i all sin grovhet.
I fire vitners nærvær blir fisken målt til 92 centimeter og veid til 9320 gram. Passelig sjokkert konstaterer jeg ny brosmepers med gode 2,3 kilos margin. Så vidt meg bekjent er fisken også dobbelt så stor som den tidligere rekordbrosmen fra Bontelabo, og en av de aller største brosmene noen gang tatt fra land i Norge. Og fisken tok altså på en liten makrellbit på 30 meters dyp, midt i Bergen by. Det er nokså drøyt. Det gjør ingenting at det ikke blir mer fisk før jentene skal hentes.
Kaien ved Bontelabo er todelt. Den ene delen ligger bak høye terrorgjerder. Her er det ferdsel forbudt for uvedkomne, noe som er dumt. Før gjerdene kom opp var det nemlig her folk fisket, da dette er den beste fiskeplassen.
Den andre delen av kaien er åpen og offentlig. Her kan alle som vil fukte snørene sine, og det er det mange som gjør. På dagtid og om sommeren er det primært nye landsmenn som fisker her. Da er det matauk det handler om, og sei, lyr, torsk, makrell og leppefisk er de vanligste fangstene. Etter mørkets frembrudd begynner derimot ting å bli mer spennende, spesielt i de kaldeste månedene våre. Det er på denne tiden kystmeiterne og artsjegerne inntar kaien.
Som nevnt er havmusen targetarten for de fleste, og det er ikke uvanlig at folk reiser langt for å prøve seg på kaien. Senest for et par år siden tok en bekjent toget fra Oslo til Bergen, fisket hele natten, og tok toget tilbake igjen morgenen etter. Galskap? Absolutt. Morsomt? Uten tvil.
Utfordringer og rariteter
Fisket på «Bonten» er spesielt. Du kan risikere at det ligger store båter til kai her, noe som gjør det vanskelig å fiske effektivt. Om vinteren kan du også risikere at det dumpes snø og is fra nybrøytede veier her. Dette er neppe spesielt lovlig, i all den tid både sand, veisalt og asfalt blir med i samme rennet, men det er det tydeligvis ingen som bryr seg om.
Mer enn en gang har det kommet lastebiler ryggende ut på kaien, og dumpet tonnevis med hardpakket snø rett ved siden av oss. Om noen skulle være i tvil om en 300-kilos isklump i stiv kuling får god lyd i snellen, så kan jeg bekrefte at det gjør den.
Vanligvis er likevel fisket her morsomt og fredelig. Det er slett ikke alltid fisken er i bettet, men når du virkelig treffer kan du fort plukke ti-tolv arter på en kveld. Utenom havmus er pigghå, hågjel, hvitting, hyse og lange vanlige fangster her. Litt sjeldnere er glassvar og paddetorsk, selv om de blir tatt med jevne mellomrom, de også. I tillegg finnes det noen eksempler på fangster av småflekket rødhai og kloskate, arter som henger høyt hos mange artsfiskere.
Det fine med kaien ved Bontelabo, sett bort fra lett tilkomst og stort mangfold, er at du kan fiske omtrent som du selv ønsker og likevel få fisk. Selv fisker jeg gjerne litt grovt for å komme langt ut, men det er slett ikke nødvendig å fiske med surf- eller karpestenger. En hvilken som helst kastestang gjør nytten, men om du vil forbedre oddsene dine på de tøffeste artene, er det en klar fordel at du klarer å kaste agn og søkke 50 meter.
Still deg opp så nært terrorgjerdet du kommer, og fisk i retning fjorden. Bruk strimler av sild eller makrell som agn, eventuelt reke eller akkar. Takkel avgjør du selv, men glidende bunntakler eller pulleytakler som fisker litt over bunn er mine favoritter (se ellers Alt om Fiske nummer 9, 2013 for takkeltips). Tålmodighet er en dyd, også under dette fisket.
Ofte har fisken huggperioder, og det er ikke uvanlig at disse kommer litt utpå natten. Derfor gjelder det å ta seg god tid. En av fordelene med å fiske midt i sentrum er at du for eksempel kan bestille deg en pizza og få den levert. Slikt blir fort nødvendig oftere enn en skulle tro.
Du reiser ikke på fisketur til «Bonten» for å slappe av i vakker natur, men om muligheten skulle by seg bør du absolutt gi kaien et forsøk. Kanskje blir det mus på deg, også. Det er sjelden feil.
Noen lure tips for å lykkes på «Bonten»:
* Fisk med naturlig agn. Alt funker, men sild og makrell er best.
* Bruk gjerne små kroker. Mange av de tøffeste artene en kan få på plassen er nokså små i kjeften, og de beste småkrokene holder fint stor fisk, også. 1/O til 3/O er supert.
* Klarer du å kaste 50 meter eller mer er du i bruskfiskland, men du kan fint få morsom fisk på kortere kast, også.
* Sikt mot det blinkende grønne lyset på motsatt side av Skuteviken. I det området er det tatt mye havmus.
* Ta med deg en langskaftet håv, avkrokingstang og avkrokingsmatte. Behandle fisk som skal settes ut igjen forsiktig.
* Prat gjerne med nye landsmenn som fisker med sluk rundt deg i stedet for å irritere deg på de. All erfaring tilsier at de fleste er hyggelige, og gjerne assisterer med for eksempel håving.
* Byfjorden er nå nokså friskmeldt, men veldig mange år med forurensing har gjort sitt til at det er smart å være litt kritisk til stort konsum av bunnlevende fisk.
* Ta ellers e kikk på tråden «Ølgylts Bontelaboguide» på Fiskersiden.no. Her finnes det meste en må vite om kaien ved Bontelabo.