En historie om gedigne bunnfast, Kennet Seamans tanker om markfiske og en kampvillig ørret under stjernehimmelen.
Tekst og foto: Trond Andersson
«Upstream worming and rough-stream fishing are so well-suited to each other that one wonders why so few anglers make use of this method. Some anglers, considering it unsporting, profess distaste for it but the art of the upstreams wormer is, in fact, in many ways comparable to that of the fly-fisher. The worm is cast lightly and delicately upstreams, just as the fly is. There is the same need for accuracy, for stealth in approach, for the observant eye, and for the quick reaction. There is no method of trout fishing that I love better».
– KENNETH SEAMAN, «BIG FISH FROM SMALL WATERS» (DEVON 1973)
Forsiktig nærmer meg elva og en prikkende følelse av forventning fyller kroppen. Sola er i ferd med å gå ned og skumringstimene overtar. Akkurat nå er de store ørretene på hugget.
Et laksandpar oppdager meg og letter med plask og skrik. Heldigvis blir ikke ørretene skremt av slike naturlige lyder.
Hurtig drar jeg den tynne sena gjennom stangringene og merker at jeg har problemer med å treffe de minste ringene. Hendene skjelver lett og jeg må ta meg sammen for ikke å gjøre noen feil. For i kveld kan det bli fatalt.
Jeg plukker fram en Mustad tørrfluekrok nr. 10, noe mindre tar jeg ikke sjansen på ikveld. Et SSG-splitthaggel klemmes forsiktig på sena og skogsmeitemarken spreller febrisk i møtet med kroken.
For siste gang sjekker jeg at det fritt for greiner og busker bak meg. Plunderet med å hekte fast i bakslengen vil jeg ikke plages med nå. I kveld må det fiskes på «indianervis» om ørretene ikke skal skremmes. For nå kan de stå helt inne ved land. Jeg huker meg ned og sniker meg i posisjon.
Den nederste delen av hølen blir mitt førstevalg og herfra legges kastet svakt oppstrøm. Går det på en ørret vil den forhåpentligvis ikke forstyrre fiskene som står øverst i hølen. Om fisken ikke svømmer oppstrøms da, men det hører til sjeldenhetene.
På djupt vann
På de første kasta kjenner jeg ikke noe, men så kommer det noen små rykk i stangtuppen. Tapp-tapp-tapp. Ørretrykk! Et lite, men kontant tilslag skaper liv og røre ute i elva. Glimtet av en stor, lys ørretbuk viser seg i det mørke vannet. Så vrir den seg rundt og setter full fart nedover elva.
Jeg må småspringe et langt stykke langs bredden før fisken tar ei pause. Stramt som en felestreng forsvinner sena ned i elva. Der står ørreten stille et lite øyeblikk før den plutselig bryter vannflata og viser seg fram i et elegant sprang. Den er stor og fargerik. Gytefarger. Jeg må vasse ut i elva for å møte den.
Vannet blir djupere og djupere og snart nærmer det seg kanten på vadebuksa. Heldigvis kan jeg stå på stille mens ørreten kjøres. Etter noen krumspring begynner ørreten å nærme seg. Automatisk kjenner jeg etter om håven henger som den skal. Det gjør den, men allikevel tar det flere minutter før jeg kan bruke den.
En lovende start, men har aktiviteten skremt bort andre fisker? Det kan virke slik, for nå er det helt stille en lang stund …
«The method of fishing – as the term «uppstream worming» implies – is simply to cast the worm upstream. As a method it is not new. It was used at least as far as the seventeenth century, and possibly much earlier; it has simply fallen into disuse. Very few anglers use it habitually, but once anyone has been shown how deadly and yet how enjoyable the metod can be, he quickly becomes converted. As always, it is the angler´s knowledge of the water, and the manner in wich he moulds the method to his own individual needs, that determines whether or not he becomes expert at the art».
– KENNETH SEAMAN
Ti skritt oppstrøms
Jeg flytter meg noen meter oppstrøms hvor mange store og små steiner gjør elva hvitskummende. Bak flere av de største steinene er det partier som kan skjule fisk. Rett foran meg ligger det en stor stein som vannet delvis skjuler.
Der har jeg tatt flere store fisker tidligere. Inklusiv min rekordfisk i denne elva. Nå er stedet absolutt verdt noen kast.
Marken lander et par meter ovenfor steinen og jeg løfter hurtig stangtuppen. Nå kan jeg dirigere marken slik at den får korrekt flyt og dybde når den passerer steinen.
To meter – en meter – så danser marken rett bak steinen og da skjer det! En fisk tar agnet og drar øyeblikkelig rett oppstrøms! Ifølge tidligere erfaringer skulle den ha dratt nedstrøms. Men det gjør ikke denne ørreten …
Med skrekk og gru ser jeg hvordan den store fisken svømmer inn i et skummelt område med store steiner. Slik oppførsel kan gi 0,14-sena store slitasjeproblemer.
Feilmanøvrering
Det som nå skjer er nesten ikke til å tro. Et sted ute i elva er litt av elvebunnen synlig. Akkurat det stedet treffer den desperate ørreten med så stor fart at småsteinene spruter rundt den! Det er noe av det råeste jeg har sett i hele mitt sportsfiskerliv.
Øyeblikkelig skjønner ørreten at den har gjort noe fryktelig dumt. Den vrir seg hurtig rundt og gjør et kjempebyks tilbake i elva. Et gedigent plask viser tydelig hvor den store fisken traff vannflata!
Dramatikk så det holder
Ørreten fortsetter oppover elva hvor ulendt terreng, både på land og ute i elva, gjør det umulig å følge den. Heldigvis kommer forsynet meg til unnsetning. For av en eller annen grunn snur fisken og setter full gass nedover elva.
Bak steinen, der den først skjulte seg, stopper den. Kanskje den føler en viss trygghet der? Jeg holder snøret stramt og prøver en omdreining på snella, men takkelet sitter bom fast.
«Hva i all verden er dette?», hvisker jeg mens stangtuppen beveges opp og ned.
«Pokker ta, søkket eller sena har kilt seg dønn fast». Det er et gedigent bunnfast. Eller er det ikke …?
Jeg kjenner noen små, tunge drag i sena så fisken sitter tydeligvis fortsatt på. Det er bare en ting å gjøre – ut i elva med seg …
Og ut i strømmen vasser Andersson – fast bestemt på at denne ørreten ikke skal slippe unna. Det strømmende vannet stiger faretruende høyt og presset fra vannmassene kjennes i overkant ubehagelig.
«Hold deg på beina… hold deg på beina», tenker jeg febrilsk mens jeg forsøker å nærme meg steinen. Men det går ikke. Jeg kommer ikke lenger – vannet stopper meg.
Slukøret drar jeg ut noen meter løssnøre. Det er jo mulig at slakken kan få takkelet til å løsne, tenker jeg med påtatt optimisme. Men denne taktikken har faktisk hjulpet meg flere ganger tidligere.
«Pokker, pokker … (eller det som verre er)», mumler jeg irritert for meg selv.
Snellemusikk
Tilbake på tørt land løfter jeg stanga høyt før jeg begynner å sveive inn løssnøret. Blikket mitt er hele tida retta mot steinen, men snøret går ikke dit … Det går rett ut hølen! Hva i all verden, er fisken fortsatt på?
Jeg prøver et forsiktig løft med stangtuppen og får et formidabelt svar. Dzzzzzzzzzz synger det fra snella da fisken drar avgårde. Jeg får ikke tid til å tenke, men har mer enn nok med å henge på.
Ny hindring
Plutselig bråstopper fisken og nok en gang sitter snøret sitter bom fast. I tussmørket kan såvidt skimte noe av den lyse fiskebuken nede i vannet. Jeg ser at sena forsvinner ned i vannet et stykke ovenfor fisken. Kan det bety at splitthaggelet sitter fast mellom to steiner?
Jeg strekker meg forsiktig mot stedet der sena forsvinner. Vannet er ikke så djupt her. Derfor kan jeg føre fingrene mine nedover langs sena. Vannet når meg allikevel til skuldrene før jeg kjenner bunnen. Jeg bikker på et par steiner og vips … så løsner splitthaggelet og elveferden fortsetter!
Brekket nærmer seg
Meter på meter med ujevn og såpeglatt steinbunn forseres. Hvis det dukker opp en snublestein nå, får jeg garantert en kjølig dukkert. Med elvevann til livet oppdager jeg en ny fare. Det er brekket – og det nærmer seg hurtig! Forsvinner ørreten utover det, er løpet kjørt for meg.
«Det kan jeg dessverre ikke tillate, herr eller fru fisk», sier jeg høyt mens jeg prøver å bremse den kjempende villstyringen. Motstanden jeg skaper med snellebremsen er virkningsfull. Ørreten tverrvender og kommer mot meg i full fart.
Oppstrøms og nedstrøms
Tre hægrer kommer flygende lavt oppover elva. De tunge vingeslaga vekker meg fra ørrettransen. Nå må du ta deg sammen Andersson, du har hele natta til disposisjon – ta det rolig, rolig, rolig … mumler jeg til meg selv.
Etter flere runder oppstrøms og nedstrøms slutter ørreten endelig å hoppe. Nå utfører den bare noen tunge ruller, men den er langt fra kjørt. Situasjonen er i overkant av hva psyken min kan klare.
Utrivelige tanker begynner å romstere i hodet mitt. Kanskje sena har fått for mye juling etter møtet med alle steinene? Hvor godt sitter kroken? Er krokfestet utvida?
Slike spørsmål får en aldri svar på før fisken ligger trygt i håven eller … Jeg rister kraftig på skallen for å fjerne slike dystre tanker.
Nervepirrende avslutning
Ørretens neste trekk blir å stå helt stille på bunnen. Derfra lar den seg ikke rikke en centimeter. Er det nye krefter den samler?
Riktignok er ørreten stor, men det må da vel være grenser for hvor lenge den kan holde ut? For min egen del gjør en intens verking i armen at jeg gjerne vil avslutte denne elvedansen så fort som mulig. Jeg benytter anledningen til å løsne håven fra magnetfestet på ryggen.
Plutselig beveger fisken seg igjen, men grensene for ørretens krefter er heldigvis snart nådd. Forsiktig kan jeg ta den tunge fisken nærmere og nærmere. Håven flyter i vannet ved siden av meg og jeg strekker meg optimistisk etter den. Endelig er ørreten i riktig posisjon og jeg kan føre den direkte mot håven. Jeg var ikke konsentrert nok for med sine siste krefter vrir ørreten seg unna håvkanten. Deretter forsvinner den sakte ned i det mørke elvevannet.
«Mister jeg den nå så dør jeg på flekken», hvisker jeg stille.
Pånytt er håven klar og denne gangen er jeg topp konsentrert og ørreten glir trygt ned i håvmaskene.
«Ja», hvisker jeg stille. «Jeg klarte det, men det tok minst en halv time». Det må være dette de kaller kvalitetstid!
Lykkelig i bekmørket
Det er kommet et kjølig drag i lufta og over meg er himmelen blitt mørk og full av blanke stjerner. De små gule lysa fra gardsbruka høyt oppe i lia viser tydelig hvor skillet mellom mennesker og himmel går.
Akkurat nå er jeg et sted midt imellom…
