4. mars 2015:
Det er et privilegium å ha en dyp fjord rett utenfor stuedøren sin, og da særlig når en har båt. Men fisket på dypet vinterstid er ikke det som byr på mest action her i verden.
Det er fullstendig havblikk denne onsdagsmorgenen, og jeg har fjorden for meg selv. Bare noen måser holder meg med selskap i det syv kroker egnet med makrell, reke og en kombinasjon av disse to går over bord. Dagens fiskeplass er nokså upløyd mark, men sjøkartet forteller meg at dette burde være et bra område for de litt mer spesielle dypvannsartene våre. Bunnen skråner fra 200 til 400 meter i løpet av bare en god fotballbanelengde, og etter 400-metersmerket raser det rett utfor, og stopper ikke før 600 meter er passert med god margin.
Å få fisk på dypt vann i Osterfjorden er ikke noe problem. Småbrosmene er stort sett på pletten nokså kjapt om du fisker fra 70 meter og nedover til rundt 250. Du får de dypere også, for all del, men dersom du bare ute etter å få fisk, er det altså den litt grunnere delen av dypvannsskalaen som gjelder. Et annet viktig moment om en bare vil ha fisk, er å fiske med slep. Du får brosme på opphengere også altså, men de aller fleste tar slepet, som da følger bunnen. Brosmene er kule fisker når de er store, men fisk på et par kilo er stort sett bare plagsomme. Derfor prøver jeg alltid å unngå disse etter beste evne. Dette gjøres best ved å fiske uten slep, og gjerne også en god del meter over bunn. Det hender selvsagt at du får de der også, men det skjer langt sjeldnere. Bakdelen med å fiske dypt og et stykke over bunn, er at det ofte er langt mellom huggene. Dette er likevel noe en bare må lære seg å leve med. Tålmodighet er en dyd når en er på jakt etter arter som blålange og skolest, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. I alle fall ikke alltid.
Sist jeg var på fjorden fikk jeg en blålange på rundt 400 meters dyp. Fisken tok godt oppe i vannlagene, men likevel i nokså kraftig nedoverbakke. Å fiske etter blålange litt høyt i sjøen er bare logisk når en ser på hvordan fisken ser ut. De store rovøynene sitter midt oppå skallen, og det er tydelig at fisken jakter oppover. Hovedføden består av vassild og kolmule, men det ryker nok en del reker, lysprikkfisk, laksesild, sølvtorsk og annet småsnacks i sultne blålanger, også.
Jeg får bunnkontakt på rundt 500 meters dyp. Jeg har lagt meg lenger ut enn sist tur, nesten på flaten, i håp om at det kanskje er mulig å komme i kontakt med en skolest. Dette er en art som i enda større grad enn blålangen lever høyt i vannlagene på store dyp, og det ville være en løgn å påstå at jeg ikke har veldig lyst på arten.
Den første timen går uten at det skjer stort, men det er sol og havblikk, så det er lite å klage på. Det eneste måtte være regnbueørreten som stadig hopper og plasker rundt båten. Det er et fascinerende nok skue altså, hadde det ikke vært for at fisken ikke har noen verdens ting der å gjøre. Den speilblanke overflaten gjør også at lyden fra plaskene høres tydelig, og rett som det er ser jeg fisk på tre-fire kilo som spretter helt klar av sjøen. Den sinnssyke gjenfangstprosenten den lokale oppdrettsnæringen har skrytt av etter stormen «Nina» i januar kan de bare ta rennefart og drite i. Her er det garantert titusenvis av fisk på rømmen ennå, og mange av dem holder seg rett utenfor oppdrettsanleggene de har rømt fra.
Da det går mot lunsjtider kjenner jeg dagens første napp. Det er ikke voldsomme greier, men det rykker utvilsomt i snøret mitt. Sjøkartet viser at agnene fisker på rundt 500 meters dyp, og jeg har sveivet opp såpass at den nederste kroken har rundt 15 meter klaring til bunnen. Fisken får noen sekunder på seg før jeg setter tilslaget. Fisken krokes uproblematisk, men jeg kjenner straks at den ikke er spesielt stor. Det er likevel spennende å se hva som kommer opp fra dypet.
Etter noen minutter med sveiving kommer en hvit buk til syne nede i sjøen, og visst er det blålange denne gangen, også. Fisken er liten, det minste eksemplaret jeg har fått av arten, men den ene kiloen den klarer å få ut av vekten holder greit som middag til to personer.
Jeg bestemmer meg for å gjøre et forsøk litt grunnere, og manøvrerer båten i posisjon mellom 200- og 400-meterskantene på sjøkartet. Her får jeg drive langs bakken på rundt 350 meters dyp, og med null vind og lite strøm, blir det et langt drift. Klokken blir 13.30 før det skjer noe, men da hugger det til gjengjeld tydelig der nede i dypet. Også denne fisken får noen sekunder på seg, og jeg setter tilslaget i det jeg oppdager at det er drittvær på vei innover fjorden. Stangen bøyer seg fint, og sveiveøkten er i gang.
Jeg kjenner at fisken helt klart er større enn den forrige, men veldig stor er den garantert ikke. Jeg antar at det er en ny blålange, men håper selvsagt på skolest. Det blir som jeg antar. Etter nye minutter med sveiving bryter dagens andre blålange overflaten. Heller ikke denne er nevneverdig stor, men den ser likevel ut som ny pers. Dette bekreftes på vekten. 2900 gram stabiliserer denne seg på, og jeg konstaterer at det i alle fall går oppover.
Den nye blålangepersen er en befruktningsklar hannfisk med fulle melkekjertler. Antagelig er ikke de store og rogntunge hunnfiskene langt unna heller, men dagens fisketid er dessverre ute. To napp, to fisk i båten og begge targetfisk er en uttelling det ikke går an å klage for mye på.
Dagens høydepunkter i levende bilder:
Nå venter halvannen uke med en helt annen type fiske i langt mer tempererte strøk, men jeg kan love deg at jeg skal ut og jakte de store blålangene, og selvsagt den stadig fraværende skolesten, når jeg kommer tilbake igjen. Stay tuned for more happiness!