Det er viktig å forstå hvorfor folk drar på fisketur. Mens noen fritidsfiskere er ute etter en kasse full av fisk, har andre en helt annen motivasjon – de søker naturopplevelser, fellesskap eller spenning. Bare når vi har kunnskap om dette mangfoldet, kan vi også gi bedre råd og reguleringer for fritidsfisket.
Jeg er på feltarbeid ved et turistfiskeanlegg i Nord-Norge for å samle inn biologiske prøver. Selv om det er sent på natta, har en av båtene som leverer fangstprøver enda ikke kommet inn. Jeg setter meg i bilen og kjører langs fjorden for å se om jeg får øye på båten. Heldigvis går det ikke lang tid før jeg ser den på vei inn mot anlegget. Jeg snur og kjører tilbake for å ta imot fiskerne og deres fangst ved kaien.
Stemningen ved kaien antyder at fangsten må ha vært bra. Men i fiskekassen ligger det bare to trekilos torsker. Litt forundret spør jeg om dette var hele fangsten. Spørsmålet blir besvart med heftig latter. Selvfølgelig hadde de fått flere fisk! Og ikke bare en, men minst tjue torsk og en kveite på over en meter. All fisken hadde de satt ut igjen, bortsett fra de to torskene som var kroket i gjellene. De skulle spises til middag. Ellers praktiserte de fang-og-slipp (etter engelsk catch-and-release) med all fisken som tilsynelatende var uskadet.
Dette skjedde for drøyt fem år siden, men det var ikke første og siste gangen. De siste årene har jeg truffet mange norske og utenlandske fritidsfiskere som sluppet ut en stor del av fangsten sin. Det er faktisk veldig få som ikke slipper ut en eneste fisk under fisketuren. Likevel er utslippsgrunnene veldig varierende. Mange slipper fiskene ut fordi de er for små, men ofte havner også store fisker tilbake i sjøen.
Men hvorfor betaler noen masse penger for utstyr, leie av båt og bensin, og – ikke minst – bruker flere timer på sjøen for så å komme tilbake med bare en brøkdel av fangsten?
Forskning viser at det er en enorm variasjon i motivasjonen til fritidsfiskerne. Mens noen er ute etter mest mulig matfisk, er andre mer opptatt av selve opplevelsen rundt fisketuren. Det å oppleve naturen, være ute med venner og familie eller bare slappe litt av fra hverdagen, blir ofte angitt som viktigere enn mest mulig fisk i kassen. Så finnes det også såkalte artsfiskere. De fisker gjerne etter arter som er vanskelig å få på kroken, men som ikke nødvendigvis er noe god matfisk. Uansett motivasjonen, så har de én ting til felles – alle liker å dra på fisketur.
De siste årene har det vært økt fokus på regulering av både turist- og fritidsfiske i sjøen. Det er innført fangstreguleringer som eksportgrense på 15 kilo fisk for turister og minstemål som gjelder for alle som fisker. Men slike reguleringer fungerer ikke når mye av fangsten blir sluppet ut igjen og dør på grunn av skadene. Her er det viktig at fiskerne blir informert om arten tåler fang-og-slipp, og hvordan de skal behandle fisken for å sikre at den overlever.
Totalfredning av kveite om sommeren ble også diskutert for noen år siden. Kveite er drømmefisken for mange, og spesielt turistfiskebedriftene i Nord-Norge lever av akkurat denne drømmen. En totalfredning som medfører forbud mot målrettet fiske etter en truet art kan ha store sosioøkonomiske konsekvenser når denne arten er veldig populær blant fiskerne.
Kunne et påbud om fang-og-slipp av levedyktig fisk være en løsning i en slik situasjon? Svaret er nok veldig avhenging av hvem du spør. Fiskere som driver matauk hadde trolig ikke vært like positive til en slik regulering som fiskere som legger mest vekt på selve fiskeopplevelsen. For å unngå konflikter og sikre en velfungerende forvalting av fritidsfisket (uten uventede sideeffekter), er det derfor viktig å ta hensyn til mangfoldet av fritidsfiskere i både forskning og forvaltning.
– Keno Ferter, Havforskningsinstituttet