Kystmeite etter stor fisk på grunt vann er noe av det mest spennende en kan gjøre med fiskestang her til lands. Og det er alltid noe å fiske etter, uansett årstid. Bli med på vinterfiske etter piggskate.
At fisken påvirkes av vær, strøm, månefaser og tidevann hersker det ingen som helst tvil om, og selv om det er nokså umulig å finne en endelig fasit på akkurat når storfisken kommer til å hugge, kan en enkelte steder vite omtrent på minuttet når aktiviteten i sjøen vil ta seg opp og nappingen begynner. Dette gjelder spesielt i sund og på grunt vann med umiddelbar nærhet til større dyp. På slike steder tar strømmen seg veldig opp når sjøen stiger og synker, og da virvles det også opp mye mat. Og er det en ting stor fisk setter pris på, så er det mye mat.
Flere av stedene vi fisker etter piggskate er typiske tidevannspåvirkede områder med fin bunn og mye strøm. Skatene liker seg under slike forhold, men det er sjelden særlig mye skateaktivitet når strømmen er kraftig. Derimot skjer det ting akkurat i strømskiftet, både når sjøen er på vei opp og på vei ned. Påfallende ofte hugger skatene i disse vinduene, som vanligvis bare varer en liten time om gangen. Heldigvis kan en utrette mye i løpet av en time.
Denne tirsdagen ankom jeg en av godplassene to timer før strømskiftet . Dermed hadde jeg god tid til å rigge stenger og bare nyte den friske luften. For meg er det få ting som slår det å sitte og se på rolig sjø, mens stengene hviler i poden og agnene fisker på bunnen. Det er slikt en får sjelefred av. Jeg er likevel ikke dummere enn at jeg skjønner at folk ville ha gjennomskuet det dersom jeg hadde skrevet at det under slike forhold ikke er så nøye om en får fisk eller ikke. En sportsfisker vil nemlig alltid ha fisk når han eller hun er ute og fisker. De som påstår noe annet lyver.
Plassen jeg rigget meg opp på denne dagen har levert mange fine piggskater, men det er stort sett om sommeren og høsten. På vinterstid har det ikke blitt fisket her i særlig grad. Jeg så likevel ingen grunn til at skatene ikke skulle være her i de kalde månedene også, så jeg hadde absolutt troen på fisk. Dessverre oppstod det et problem som ikke oppstår om sommeren og høsten, nemlig drivende isflak. Etter en times tid var det så mye is på plassen at det ikke var fiskbart, så da var det bare å sveive opp og omgruppere.
Jeg måtte et stykke lenger innover i fjorden for å finne isfritt vann, men siden det fremdeles var sandbunn og grunt vann, var det ingen grunn til å miste troen. Derfor fikk jeg raskt agn i sjøen, og konstaterte samtidig at det var et strømskifte på gang.
Jeg må innrømme at jeg var usikker på om teorien fra våren og sommeren også gjelder om vinteren, men denne usikkerheten forsvant raskt. Det tok nemlig bare seks-syv minutter før det begynte å tikke i Shimano 4000-snellen på høyreflanken, og snart runnet det også skikkelig. Fisken fikk god tid på seg, og da jeg satte tilslaget svarte det tungt der ute i sundet. Her var det utvilsomt skate på gang.
På nokså lett karpeutstyr gav fisken solid motstand, og flere ganger tok den også litt snøre. Jeg regnet derfor med at det var en hannskate, da det vanligvis er disse som er sintest. Dette fikk jeg rett helt rett i, og fisken kom da også opp med knyttede never. Vel oppe på land oppførte den seg likevel eksemplarisk. Fisken var ikke veldig stor, men årets første piggskate var det like fullt. Vekten stabiliserte seg på 3740 gram, og jeg var mer enn happy.
Mens jeg rigget opp fotoutstyret, fikk fisken hvile i håven på en halvmeters dyp. Der skulle den snart få selskap av en artsfrend. Før jeg rakk å få opp kamera, runnet det nemlig på ny. Nok en gang fikk fisken god tid på seg, og da tilslaget ble satt var det bom stopp. Dette kjentes mye større ut, og på ny gikk det ut snøre. Derifra og inn var det bare tungt, og jeg begynte å mistenke feilkroking. Med tanke på hvor god tid fisken fikk før tislaget ble satt burde ikke dette være mulig, men slikt vet en aldri.
Etter en tung pumpeøkt, kom omsider fisken sigende. Baklengs. Den var derfor ikke så stor som jeg først hadde håpet på. Heldigvis satt kroken der den skulle, rett i kjeften, men med fortommen surret rundt den lange fiskehalen, var det ikke rart at det var tungt å dra. Vel oppe på land stoppet vekten på 3320 gram, også dette en hannfisk.
Jeg var nå i den spesielle situasjonen at jeg hadde to sprell levende piggskater liggende i håven. Skatevinger smaker helt greit, men for meg og de fleste andre skatefiskere jeg kjenner er dette utelukkende et fang og slipp-fiske. Derfor fikk fiskene være i sjøen mens jeg rigget fotoutstyr. Et par bilder hver for seg og et i fellesskap ble kjapt unnagjort, og så var det dags for å komme seg i sjøen, igjen.
Det vil si, først måtte vi gjennom litt dramatikk. I et uoppmerksomt øyeblikk gapte nemlig den minste av skatene over min høyre pekefinger, og jeg kan skrive under på at det ikke var noen behagelig opplevelse. Nå har ikke skatene noe særlig til tenner, men kjevetrykket er latterlig kraftig. Jeg hadde ikke en mulighet til å komme løs før fisken selv slapp taket etter ti-tolv sekunder. Det hele skjedde for sikkerhets skyld foran selvutløseren, slik at øyeblikket ble foreviget. Win!
Jeg fisket videre etter at skatene var satt tilbake, og jammen kom ikke run nummer tre, også. Dessverre var det tydelig at det ikke var snakk om noen skate da tilslaget ble satt. I stedet var det en hyse i tokilosklassen som fikk seg en kjapp tur på land før den gikk tilbake der den kom fra. Så var strømskiftet over, og huggperioden døde ut. Er det ikke herlig når teori og praksis faktisk jobber sammen?