Det snør ikke så ofte her borte hos oss, men når det først setter i gang kommer det gjerne i kombinasjon med ti-tolv sekundmeter med vind. Mange ville nok kalt dette innevær, men når ikke fisken bryr seg kan ikke fiskeren være noe dårligere.
Min bror Torbjørn har mast om stor lange så lenge han har fisket, og det var også stor lange han ville ut etter her om dagen. Værvarselet sa derimot klart og tydelig ifra om at Fedje var nokså uaktuelt. Inne i fjorden så det derimot bra ut, med lite vind og bare noen snøbyger. Derfor ble det fjordfiske på oss denne dagen.
Nå går det absolutt store langer inne i fjorden også, så det var absolutt ikke noe vi avskrev selv om været ikke spilte helt på lag. Likevel ble vi enige om at det var mest fornuftig å teste etter lysingen i stedet. Denne fisker vi både gunnere og mer værskjermet enn langen, og det passet fint på en dag som dette. Tre sekundmeter er nemlig raskt seks-syv når teori og praksis møtes.
Da vi gikk utover var det egentlig helt greie forhold. Litt for mye vind, men opplett og gløtt av sol. Dette skulle raskt endre seg, men aller først skulle vi få to fine drift over dagens destinasjon. Både Torbjørn og jeg gikk oss i fisk med det samme, og selv om jeg måtte ta til takke med en sei i halvannenkilosklassen, kunne Torbjørn konstatere en kraftig bygget lysing på 3,6 kilo som årets første fisk. Dermed var vi godt i gang, noe alle var fornøyd med.
Og mer fornøyd skulle vi bli. Bettet var nemlig meget bra, og selv om store, våte snøflak nå hadde begynt å dale ned fra himmelen, var det fremdeles fint utpå. På det tredje driftet, som for øvrig gikk med strømmen og rett imot vinden, hugg det skikkelig til hos Torbjørn, og vi øynet ny lysinpers. Det fikk vi for så vidt rett i, men fisken var ikke så tung som den først så ut til. Vekten stoppet på pene 6,4 kilo, men med litt bedre kondisjon hadde nok åttetallet vært oppnåelig. Torbjørn var uansett mer enn happy, for dette var ikke noe han hadde regnet med i det hele tatt.
Før vi kjørte opp igjen for et nytt driv, hugg det også bra hos meg. Jeg var helt sikker på lysing, men i stedet var det en ekstremt trinn hyse som brøt vannflaten etter gode 100 meter med sveiving. Fisken hadde lengden til en fisk på kanskje 2,5 kilo, men med en buk som så ut som den inneholdt en fotball, stoppet faktisk vekten på brukbare 3,1. Slikt tar en selvsagt med seg.
På det fjerde driftet kom det meldte snøværet, og med det også en vind som ikke var meldt. Kort fortalt ble den neste timen nokså sur, men bare værmessig. Vi drev nemlig fremdeles helt perfekt, og ytterligere tre lysinger mellom 3,0 og 3,5 kilo, havnet i båten i løpet av perioden. Det samme gjorde ytterligere et par sei på i underkant av to kilo. Fisket kunne vi med andre ord ikke klage på.
Men så var det været, da. Vi klager ikke på det heller vi, men vi forbeholder oss retten til å si at det var passelig ekstremt. Så drøyt var det at vi begge mer eller mindre snødde ned, og sikten var bare noen meter i hver retning. Slikt er aldri gøy når en er på sjøen, selv når en vet hvor en er, så det var bare å få på lanterner, komme seg unna hovedleden og holde øynene åpne for andre båter. Både Hurtigruta og en stor grusbåt passerte oss for øvrig midt i det drøyeste snøværet, men de gikk på ekstremt sakte fart begge to. Snø er ikke noe å tulle med når en er på sjøen, uansett om en har stor eller liten båt.
Etter et par timer med meget bra fiske, bestemte vi oss for at nok var nok. Normale folk hadde kjørt til land for lenge siden, men sportsfiskere i flytsonen er alt annet enn normale. Etter tre effektive timer på sjøen hadde vi begge fått fem fisker hver, men Torbjørn hadde klart best uttelling med sine fire lysinger. Vel i land viste det seg ellers at snøen hadde skapt langt mer trøbbel på veiene enn på fjorden. Hele fylket stod nemlig på hodet, og det var ikke gode kjøreforhold igjen før langt utpå kvelden. Snø altså…